På misjonsreise

Vi er på vei opp en bratt bakke, kanskje 900 høydemeter. Det er tredje dagen av vår rundtur i nordre Dhading distrikt. Bak meg går Prakash Timalsina, prosjektleder for UMN’s tallrike prosjekter i Nordre Dhading. Han har glimt i øye og rynker som vitner om at han har ledd mye de 30 årene han har levd.

Tekst og foto: Geir Kippenes

Da vi krysset elven i bunnen av dalen, kom vi inn i Lapa Village District. United Mission to Nepal (UMN) har arbeidet i Dhading gjennom lokale partnere i over ti år. Dhading var ett av områdene som ble hardest rammet av jordskjelvet 25. april 2015. Lapa, lengst i nord, skal være den fattigste kommunen i utgangspunktet.

Vakkert, vilt og skremmende
Det begynner å bli mørkt. Solen har gått ned for en halv time siden. Jeg finner rytmen på stien. Månen kommer fram og legger Mt. Ganesh, fjellet rett foran oss, i et gyllent lys. Det er forståelig at folk blir her. Det er så vakkert, – og samtidig vilt og skremmende. Bak meg hører jeg Prakash. Ram Badhur Tamang har vi mistet på veien. Enten er han litt slakk etter å ha gått vår tre dagers marsj på en, eller så har han noen han skal snakke med. Det er mange man skal snakke med.

Namaste Nepal – i haugiansk stil
Ram Badhur (bildet) er teamleder for Namaste Nepal, en lokal organisasjon. Jeg kaller dem «lesere». I haugiansk stil driver de med samfunnsutvikling ut fra sine kristne grunnverdier. Som lokal partner utfører de det UMN prosjekterer, – infrastruktur, ernæring, landbruk, dyrehold, katastrofehåndtering, traumebehandling, fagopplæring og annet. Etter jordskjelvet har det vært mye reparasjon av veier og broer. Uten god infrastruktur kan ikke byggematerialer bæres inn eller varer for salg bæres ut. Toaletter er neste på prioritetslisten. Landsbyene her, hvor samtlige bor i telt eller blikkskur, trenger ikke en epidemi i tillegg.
Fra myndighetenes frøbank i Katmandu har Ram Badhur med frø til mer næringsrik mat og kunnskap om hvordan den skal dyrkes. Han har og sitt eget prosjekt. Om han får med seg 300 av de 304 medlemmene av kooperativet han leder, får han høyeffektive forbrenningsovner til halv pris for medlemmene. Disse ovnene slipper knapt ut røyk, og bruker mindre ved. Mindre slit for damene med ved-sanking og redusert omfang av kols for familiene.

Geiteprosjektet
Så er det geiteprosjektet. UMN har funnet fram til en krysning som kan gi større geiter og to killingkull i året. En i landsbyen velges til å røkte fem hungeiter, mens en annen får ansvaret for bukken. Bukkekillinger kan beholdes av geiterøkteren, mens hunkillinger gis videre. De som får en hunkilling må gjøre det samme når deres hungeit får killinger, men slipper unna med å gi fra seg én hunkilling. Målet er raskt å øke folks ressurser. Jeg snur meg, men ser fortsatt ingen Ram Badhur. Det er mye å snakke om.

Jeg har tullet meg bort fra stien og havnet i en bløt rismark. Lyset er svakt. Månen skinner på en spøkelsesaktig, fraflyttet landsby. Jeg tar fram hodelykten og finner igjen stien. Vi tar igjen en familie som har vært på markedet og bærer tungt. Oppå en åsrygg er vi framme for kvelden. Vi ser ned på spøkelsesbyen, og ser spor etter skredene som har gått. Det ansees ikke som trygt å bo der lenger, så landsbyen er re-etablert på åsryggen. Blikk og presenning er tryggere nå.

Dele fra Bibelen
Prakash kjenner «noen», og det ryddes plass for overnattingsgjester. Sengene overlates naturlig til oss. En høne gir sitt liv for oss. Egentlig bare skinn og bein, men den kunne gitt familien et par dagslønner. Det har så langt vært vegetarisk daal bath (ris og linsesaus) på turen. Og daal bath’en har ikke alltid blitt servert med linser en gang. Vi har startet med en kopp te på morgenen i sekstiden og gått til en gang mellom ti og tolv før dagens første måltid har blitt inntatt. Neste

måltid blir da ved sju-åttetiden på kvelden. Da er vi sultne. Stemningen rundt grua stiger mens matmor koker og praten går. Det blir festmåltid der på kjøkkenet til Min Badhur. Når vi er ferdige med å spise, annonserer Prakash at jeg vil dele noe fra Bibelen. Selv er han «åpen», har han sagt, men har i liten grad beskjeftiget seg med å granske buddhisme, hinduisme og kristendom. Jeg finner et vers. Alle i huset har sine bibler. Verten vår, Min Badhur, er pastor og alle i landsbyen er kristne. Det synges og vi ber. Jeg opplever det som en sterk og hellig stund. Prakash synes tydeligvis dette er så vellykket at han gjentar utfordringen resten av turen, hvor vi overnatter privat. Han som ikke-troende oversetter villig vekk. Om ikke annet så er det til oppbyggelse for meg. Jeg har havnet på misjonsreise. Det er mye å snakke om.

Jai Masi – Ære til Messias!
Mange i Dhading er kristne. UMN sier det er 200 menigheter i området. Det begynte med faren til Silas. Han kjempet her i mange år, – især mot en kvinnelig lama. Hun ble en dag dødssyk. Her er minst en dagsmarsj til bilvei, og stiene innbyr ikke til bårebæring. Etter at alle slags buddhistiske ritualer var prøvd, utfordret hun til sist den Allmektige Gud, som far til Silas hadde snakket så mye om. Hun ble helbredet og «vinden snudde». Det var ikke bare her folk opplevde at syke buddhister
ble helbredet når de kristne bad til sin Allmektige Gud.
Vi vandrer fra landsby til landsbyer med kristne. Det var kanskje dette jeg var minst forberedt på å møte – Jai Masi, hilsenen de kristne bruker seg imellom – «Ære til Messias».

Vi er på denne rundreisen for å se på prosjektet HimalPartner har fokusert på i høst, nemlig gjenoppbygging av skoler i Nordre Dhading. Ram Badhur har mange jern i ilden; å bidra til skolebygg er ett av dem.