Bærekraftig hjelp for mental helse

En ung mann som vi kan kalle Sagar, vokste opp i byen Hetauda sør for Kathmandu i Nepal. Da han var 17 år gammel reiste han til Malaysia for å jobbe og tjene penger som han kunne sende hjem til sin familie, som tusenvis av unge nepalere gjør hvert år. Han klarte imidlertid ikke å tjene nok til å sende penger hjem, og han levde under et konstant press for å skaffe mer penger. Månedene og årene gikk, han klarte ikke å øke inntektene og etter hvert gikk det på psyken løs. Han ble deprimert, og alkohol ble en måte å døyve følelsene på. Han isolerte seg og ble etter hvert suicidal. 

Tekst: Tor Kristian Birkeland, generalsekretær

Støttegruppene som gir nytt liv 

Etter noen år reiste Sagar til slutt hjem til Hetauda, fullstendig nedbrutt. I seks måneder isolerte han seg hjemme. Så fikk han høre om en støttegruppe for folk med psykiske lidelser, og han bestemte seg for å prøve det ut. Da vi nylig møtte ham, kunne han fortelle at gruppa er et fristed hvor han kan dele fritt, møte forståelse og blant annet lære seg å håndtere vanskelige tanker. Det er også rom for å dele følelser, noe nepalske menn ikke er forventet å gjøre. Natt til den dagen vi møtte ham, hadde bestemora hans gått bort. Han hadde hatt et nært forhold til henne, men han kom likevel til støttegruppa den dagen. Det var nemlig det eneste stedet hvor han, som mann, kunne gråte og dele sorgen. 
 

I Hetauda er det nå ti slike støttegrupper. Det er vår lokale partnerorganisasjon Koshish som har satt opp gruppene der og flere andre steder i Nepal, som et ledd i påvirkningsarbeidet opp mot helsemyndighetene når det gjelder mental helse. I tillegg til at gruppene er en støtte for folk som ofte føler seg helt alene med sine mentale lidelser, lærer deltakerne om sine rettigheter i henhold til nepalsk lovgivning og får hjelp til å finne riktig helsetilbud. På sikt er det også meningen at de skal kunne delta i arbeidet med å holde egne lokale myndigheter ansvarlige når det gjelder tilbudet innen mental helse. På papiret kan det i Nepal ofte se ut til at alt er i skjønneste orden med befolkningens helserettigheter, men det er ofte et stort gap mellom de ambisiøse rettighetene man har og hva man i praksis får av helsetjenester og medisinering. Det er dette gapet vi ønsker å tette. 

Rettighetsbasert vs. behovsbasert hjelpearbeid 

Hva er den langsiktige måten å gjøre dette på? Bygge og drifte institusjoner som møter folks behov for helsetjenester? Erfaringen i utviklingsland er at dersom utenlandske hjelpeorganisasjoner gjør dette, har det liten innvirkning på myndighetenes evne til å ta vare på sine innbyggere. Faktisk skaper det en avhengighet, slik at myndighetene tenker at de ikke trenger å ta så stort ansvar når eksterne aktører uansett gjør det som trengs. Det er grunnen til at vi satser så tungt på påvirkningsarbeid. Vi hjelper Nepals eget sivilsamfunn til å holde egne myndigheter ansvarlige for å gi innbyggerne tjenestene de har krav på. Det kalles å jobbe rettighetsbasert. Det er en lang vei å gå, men det er den eneste bærekraftige og langsiktige veien å gå. 

Samtidig klarer vi ikke å ignorere at når behovene ikke møtes, så går det hardt ut over enkeltmennesker som Sagar. Selv om den rettighetsbaserte måten å jobbe på er den mest bærekraftige, så kan vi ikke simpelthen slippe den behovsbaserte måten å jobbe på. Eksempler på dette er ABBS, dagsenteret i Kathmandu for barn med funksjonsnedsettelser, som vi har vært med å drifte siden starten. Disse barna faller mellom to stoler, fordi nepalske myndigheter ikke tar ansvar for å gi dem et forsvarlig tilbud, og utenlandske myndigheter, som Norge, ønsker heller ikke å støtte drift av slike institusjoner, fordi dette er nepalske myndigheters ansvar. Verken de nepalske eller norske myndighetene har den bakkekontakten som vi har. Det gjør at de kan velge å se bort fra problemene og sitt ansvar (i nepalske myndigheters tilfelle) eller holde fast på prinsippene (i norske myndigheters tilfelle) uten at de blir møtt av konsekvensene dette får for enkeltmennesker.  

Nærhet 

HimalPartner legger vekt på nærhet, og det gjør blant annet at vi verken vil eller kan se bort fra den behovsbaserte måten å jobbe på. Vi står for tett på de menneskelige lidelsene til det. Derfor er vi nødt til å gjøre begge deler: Hjelpe barn og voksne til et mer verdig liv her og nå, og også støtte dem som vil jobbe for at egne myndigheter skal ta ansvar for å gi innbyggerne et mer verdig liv.