En mektig opplevelse

På en fjelltopp langs Helgelandskysten gjenvant Ruth Iren Holand (59) troen hun hadde holdt på avstand ganske lenge. Før det hadde hun ikke klart å åpne en Bibel på flere år.  
-Plutselig sto jeg alene på en fjelltopp og så ut over den mektige naturen. Da følte jeg at Jesus holdt rundt meg.  

Det ble også starten på et spennende musikkprosjekt. 

Livskraft 

Ruth har hatt et fargerikt liv, og veiene har til tider vært fulle av hindringer. Likevel ser hun ikke ut til å gi opp. Hun beskriver seg selv som en person som elsker å invitere folk hjem til seg. Da lager hun mat og byr på god stemning. Hun er glad i mennesker og er åpen for de fleste. Snakker med folk og fortsetter ofte der folk slutter. Å være sosial gir henne energi og en god mental helse. 

Hun nærmer seg 60 år, og en skulle tro det ville føre til et fokus på mer rolige aktiviteter i hverdagen. Endelig er tiden inne for avslappende turer i skogen, napoleonskake og kaffe på konditori og gruppereiser til Toscana. Men ikke for Ruth. Hun ser ikke på alderen som et hinder for å virkeliggjøre ting hun brenner for. Som for eksempel å gi ut plate.  

Livet kan til tider være svært vanskelig, men også en gave hun verdsetter høyt. Hvert sekund skal leves. Til siste åndedrag. Hun lever med kronisk leukemi og fatigue, og vet at livet er kjært.  

Jeg møter henne på Tullins cafè i Oslo og skravla går raskt etter vi har bestilt maten. Hun forteller om musikkprosjektet «Land of Hope.» 

Spontan konsert på Østmarkskapellet 

Vi var så heldige å få en aldri så liten «urpremiere» da vi var samlet på Østmarkskapellet i regi av Musikalske brobyggere i HimalPartner. Det var der hun møtte opp på et HimalPartner-arrangement første gang.  

Vi avsluttet samlingen på lørdagen med en spontan konsert. Mathias Hagen, en musiker som ofte opptrer i HimalPartner-sammenheng, fremførte låta «David and Goliath.» Teksten har sitt utspring i prosjektet ABBS, et dagsenter for barn med funksjonsnedsettelser i Nepal. Sangen handler om en autistisk gutt som forsøker etter beste evne å tilpasse seg den harde og brutale virkeligheten han møter daglig. Alt han vil, er at noen skal komme inn i hans verden og bli kjent med ham. Sangen rørte Ruth og hun ble selv inspirert til å fremføre noe. Da sang hun «On the mountains» for den lille forsamlingen. Heldige var vi som fikk en liten førpremiere! Musikken skal nemlig lanseres på sensommeren. 

Den vanskelige veien til Gud 

Veien til Gud og troen på Jesus har ikke vært strømlinjeformet. Det er nok derfor opplevelsen på fjellet satte så dype spor. Hun vokste opp i et lokalmiljø i Meløy i Nordland, og i oppveksten ble hun overøst med kjærlighet og trygghet. Samtidig var det også til tider vanskelig å være en del av en menighet med et strengt og konservativt syn på hvordan mennesket skal utfolde seg. Den lille jenta var eventyrlysten, klatret i trærne, hadde skrubbsår på knærne på grunn av lek og aktivitet. Den pyntelige oppførselen som kanskje var forventet, fikk hun ikke helt til. Dette fikk henne tidlig til å se på Gud som streng. En hun måtte gjemme seg for å adlyde. 

Veien skulle vise seg å bli enda mer komplisert da hun som ung og utforskende student ble en del av en religiøs sekt. Hun gikk fra å være husokkupant hos blitzerne til et lukket karismatisk miljø.  

Det startet egentlig som noe vakkert. Hun deltok på kristne samlinger der Jesus ble fremstilt som en lys lederskikkelse. Dette hadde hun alltid følt en lengsel etter, å se Jesus med slike øyne.  

-Det var noe magisk med de møtene, sier hun alvorlig. -Lovsangen og menneskene. Mitt første inntrykk var jo at dette fellesskapet var noe lyst og vakkert.  

Fanget i sekten 

Sekten tok fire år av livet hennes. Alle medlemmene ble underlagt sterk sosial kontroll, og de bodde sammen i kollektiv. Når man stilte spørsmål til ledelsen, ble argumentene demonisert. I perioder ble også sosial eksklusjon praktisert. Hvis noen våget å si sin mening mot systemet, var straffen sosial utfrysning. Personen som snakket ledelsen imot, hadde nemlig «fått noe mørkt over livet sitt», og da måtte man ta avstand.  

Men ikke alt var feil med de årene. Paradoksalt nok tok hun noe av det med seg også. 

-Det positive med miljøet var at vi leste mye i Bibelen, sier hun.  

-Vi sto tidlig opp og hadde bønnestund. Dette var en struktur som var bra for meg, og som jeg fortsatt bærer med meg. 

Men Gudsbildet og forholdet til kristendommen ble komplisert på grunn av de religiøse traumene.   

 -Man kan jo ikke på ekte elske den man er redd? 

-Hver gang jeg åpnet Bibelen, var det som å grue seg til å få juling. Sekterisme ødelegger gudsbildet.  Fordi man blir truet med Gud. Lederskapet i sekta, implisitt Guds autoritet over meg, måtte jeg bøye meg for slik at ikke Gud skulle straffe meg. Det er psykisk terror.  Fagfolk på feltet sier at åndelige overgrep kan gi PTSD.  

En levende Gud 

Hun klarte til slutt å bryte ut av sekten, men det hadde satt dype spor. Det var vanskelig å finne et kristent fellesskap hun følte seg trygg i.  Det var ofte noe som lignet og som trigget. Selv om hun hadde en kjærlighet til Jesus i hjertet, og ofte ble en ressursperson i kristne sammenhenger, var det traumene som i visse situasjoner fikk henne til å trekke seg vekk.  

-For å ha et forhold til Gud, må man kunne puste samtidig. I sekten ble det mye fokus på å kontrollere hverandre. Andre sammenheng hadde fokus på det positive og gleden, og man skulle leve veldig hengitt. Da opplevde jeg å måtte dekke over det som var uperfekt i livet mitt. Jeg skammet meg over at jeg i perioder opplevde depresjoner. Jeg tror jeg ble født sensitiv.  

Fjellturen som ble vendepunktet 

En dag i 2019 skjedde det noe med gudsbildet til Ruth. Hun var på besøk i barndomshjemmet sitt i Meløy.  Den morgenen våknet hun av en stemme i en drøm: «Møt meg på fjellet,» sa stemmen. På dette tidspunktet hadde hun ikke åpnet en Bibel på flere år, og hun hadde på mange måter gitt Gud beskjed om at hun kun orket å ha ham på respektfull avstand. 

På fjellets topp opplever hun derimot noe som skal sette varige spor. Hun så utover landskapet og hvordan Guds kjærlighet var øst ut over alt. Hun følte at Jesus sine armer holdt rundt henne og hun kjente den ubetingede kjærligheten.  

Da hun kom ned fra fjellet igjen, satte hun seg ned og skrev sangen «Land of Hope.» Den mektige opplevelsen på fjellet ble startskuddet for et ambisiøst musikalsk prosjekt som denne høsten skal lanseres for første gang.  

Forventninger 

Å starte med den type planer i hennes alder, ser hun ikke som en hindring. Heller tvert i mot en mulighet. Gud har gitt meg håp for mitt eget liv, og kanskje tekstene og musikken min kan gi håp til andre?  

-Jeg trenger ikke tenke over hvordan det går, eller hvor mye penger jeg må tjene på dette. Nå følger jeg hjertet mitt og det jeg har lyst til, sier hun med et smil.  Og holder Jesus i hånda.  

Da er livet spennende. Tross alt. 

Fra innspilling med kor og orkester. Siste bilde er av komponist Carl Mikael Bergerheim. Foto: privat