Som førstereis til Nepal har det vært en reise full av inntrykk å fordøye – men også minner og refleksjoner som vil påvirke og endre måten jeg tenker på.
Selv om jeg er en reisevant kar, følte jeg meg godt forberedt både mentalt og praktisk (dog med lite spesifikk fysisk trening til turen). Etter noen timer i bil fra Kathmandu mot Pokhara begynte magen å varsle dårlig vær. På lunsjstoppet midt på dagen skjønte jeg at tsunamien var på vei. Heldigvis var det bare 5–6 timer igjen til Pokhara – på rullesteinvei med en sjåfør som, som en ivrig hest, ville hjem.
For meg, som har lengtet etter muligheten til å reise og bidra utenfor Norges grenser, var det en stor psykisk påkjenning å bli syk. Ikke kunne følge planen, være til bry for andre – og ikke minst spørsmålet til Gud: Hvorfor? HimalPartners utsendinger og Brigt (fra Knarvik VGS) var fantastiske og oppmuntrende, men det var gjennom morgenandaktene jeg og Brigt hadde sammen før han reiste fra hotellet, at Gud åpenbarte noe viktig: Hva er egentlig Guds vilje?
Å følge «Nepal way» betyr å gi slipp på struktur, kontroll og forutsigbarhet. Men hva er det som er så godt med det?
Det gode ligger i møtet med mennesker – på en helt ny måte. Alle jeg har møtt, og ikke kjent fra før, har jeg snakket med om familie, drømmer, muligheter, vennskap og fellesskap. Vi har delt ideer og kreative løsninger. Relasjonsbygging og det praktiske arbeidet vi har gjort i Pokhara har vært helt fantastisk. HimalPartners prosjekter og alle menneskene de berører – samarbeidspartnere fra ulike land – har delt erfaringer om hvordan man kan nå mennesker med evangeliet gjennom relasjoner og gi dem en ny start eller muligheten til å forsørge seg selv.
Til slutt betydde det ingenting at jeg ble syk. Været hindret oss i å kjøre fra Pokhara til Butwal, og flyplassen ble stengt i nesten to dager. Alt dette skjedde i en årstid der det vanligvis er fint vær. Alt skjer av en grunn. Det som betyr noe, er hvordan man griper mulighetene. For muligheter finnes – alltid.
Guds vilje er ikke alltid vår vilje, men lytter vi til Ham, er det stor sjanse for at vi ser hva Han ønsker. Gjennom samtaler med alle vi har møtt her nede – om fremtiden for arbeidet på BTI, samarbeidet med KU, prosjekter og maskiner, støtte til de ansatte, utdanning i Nepal, rimelige og lokalt produserte hjelpemidler, teknisk støtte og kanskje Knarvik VGS sin rolle – ser jeg lyst på turen og tenker: Jeg håper bare muligheten kommer igjen.
Takk til dere som støtter arbeidet i Nepal. Det betyr noe.
Reisebrev skrevet av Jan Erik Spurkeland
Vi har et stort behov for nye medlemmer!
Å få opp antall medlemmer i organisasjonen, vil gi oss en god forutsigbarhet til å kunne fortsette med bærekraftige prosjekter som nytter. Vi håper Jan Eriks historie vil bidra til forståelsen av hvor viktig det relasjonelle er når man jobber i et land med en annen forståelseshorisont.
Medlemmer i HimalPartner opplever det ofte som en berikelse i livet. Man blir inkludert i et fellesskap som har et tett forhold til prosjektetene, og du vil få mulighetene til å få en dypere forståelse for vårt arbeid enn ikke-medlemmer får.
