Kalawati var redd for at familien skulle ende opp i total fattigdom. I dag har hun en jobb hun trives i, som også har ført til at hun kan basere seg på stabile inntekter.
Kalawati er 27 år, og hun kommer fra Bajhang-distriktet. Lenge var hun bekymret for familiens framtid.
«Jeg var avhengig av mannen min, bekymret for barnas utdanning og usikker på hvordan jeg skulle forsørge familien,» forteller hun.
Flommen hadde skylt bort halvparten av familiens jordbruksområde, og det som sto igjen var ikke nok til å brødfø dem mer enn to måneder. Selv om Kalawati hadde utdannelse, hadde hun ingen inntekt. Noe måtte gjøres.
Hun meldte seg på et sykurs, og hun deltok med sitt ett år gamle barn på ryggen. På samme tid startet UMNs SRIJANA-prosjekt i landsbyen hennes. Prosjektet ga henne og andre gruppemedlemmer 75 dagers grunnopplæring i å lage Allo‑vesker (laget av fibrene fra en plante i Himalaya). Senere fikk hun også 60 dagers videregående opplæring, sammen med en symaskin og råmaterialer.
Ved å bruke ferdighetene sine produserte hun 50 Allo‑vesker, som hun solgte til lokale skoler og institusjoner. Hun tjente 50 000 nepalske rupier – mer enn det mannen hennes tjente i India.
Denne inntekten hjalp henne med å dekke barnas utdanning, klær og husholdnings-behov, og ga henne selvtillit til å fortsette med dette arbeidet.
