Barnet på jordgolvet

For 20 år sidan hadde eg mitt første møte med Nepal. Det var eit møte med eit fantastisk folk, ein like fantastisk natur, med fattigdom, livsglede, søppel og elendighet, framtidstru og gjestfrihet. Det som gjorde mest inntrykk, var møtet med barna.
Eg hugsar eit barn vi møtte i Butwal, ein ganske nyfødd baby som var sjuk, bleik, full av blemmer og brune flekkar i huda. Og ei mor som stod der med barnet sitt, fortvila over den vanskelege situasjonen. Kontrasten kan ikkje bli større til mitt eige liv. Friske barn, jobb, fridom, likestilling, likeverd.

Eg trur vi alle som har sett litt av ei anna verd enn den vi vankar i til dagleg, aldri heilt klarer å legga frå oss dette opprivande, krevjande spørsmålet – kvifor er det slik? Kvifor er verdas ressurser og muligheter så skeivt fordelt? Og korleis skal vi ta – og visa – ansvar for det? I desember blir dette kanskje ekstra synleg, i vår vestlege kjøpefest, i vår velstand og vår lukke. Eg blir aldri lei av å løfta fram dette at Gud kom til oss som eit sårbart og hjelpelaust barn. Det er bodskap med sprengkraft både for familien i Butwal og familien i Bærum. Det vesle barnet lærer oss at Gud er saman med oss, at liten er stor og stor er liten, at verda blei snudd på hovudet då himmelen kom til jorda. Det uventa, det provoserande, det frigjerande. Dette er formidla på ein strålande måte av Ylva Eggehorn i salmen vi har på nr. 364 i salmeboka vår. Kanskje får vi denne jula eit nytt blikk på Jesus? Og eit fornya blikk på både vårt eige liv og livet til alle menneska i verda som treng oss?

Så kom du da til sist, du var en fremmed,
en sagnfigur man nok har snakket om,
så mange hadde laget bilder av deg,
du sprengte alle bilder da du kom!
Vi tok deg frekt til inntekt for vårt eget og flagget med ditt navn i krig og fred,
vi bygde katedraler høyt mot himlen,
men du gikk hele tiden lengre ned.

Du er et barn som ligger på et jordgulv,
du fryser om vi ikke griper inn.
Du tar på syke kropper, hater urett
og byr de elskende på moden vin.
Du stiger ut av alle tomme graver,
du er en vind som varsler: det blir vår!
Du kommer som en flyktning over fjellet,
du følger oss dit ingen annen når.

Du er den sang om livet som jeg glemte,
den sannhet jeg forrådte dag for dag.
Jeg svek meg selv; det speilet som jeg gjemte,
har dine dybder, dine ansiktsdrag.
Kom nærmere, og bli hos meg!
Det mørkner, og kanskje lysner det igjen på ny.
Ditt liv skal bære meg: jeg hører trosten,
som synger dagen inn før morgengry.

Marita Bjørke Åtland, Sogneprest for Den Norske Kirke