Førstereisjente i Nepal

Linda Dalehamn fra Ulsteinvik har hørt mye om Nepal. Som frivillig jobber hun med Facebook-siden til Himalaya Reiseklubb og hun står stadig på stand for HimalPartner og Himalaya Møre. I påsken besøkte hun Nepal. På bildet er hun sammen med sin nye venn, Dumbo i Chitwan. (Foto: Bjørn Ødegaard)

Så var jeg da endelig her, i landet som kanskje er mest kjent for sine majestetiske fjell. Her skulle jeg få møte alt det jeg hadde lest om. Jeg var så spent på å få se det som gjemte seg ved foten av fjellene, langs Ganges og innimellom jordskjelvherjede hus. Jeg reiste med en følelse av å skulle opp til eksamen, jeg hadde lest og studert alt, så jeg var godt forberedt og forventet toppkarakter.

Rett til hjertet
Jeg skjønte fort at jeg kom til å reise hjem med en helt annerledes og mye rikere opplevelse enn det jeg først trodde. Personene bak historiene ble levende og deres vitnesbyrd gikk rett til hjertet på meg. De har kjempet og grått. De har møtt motstand som kunne ha stanset de mest steile mennesker, men har ikke gitt opp. Her har kampene blitt kjempet og seirene vunnet.

Sterke inntrykk i kø
Jeg fikk oppleve fargesprakende Fulmaya, den tibetanske kvinnen uten skolegang i Dhulikhel, og se hennes kamp for tilværelsen. Ikke bare for seg, sine fire døtre og det flotte gjestehuset de har bygget opp igjen og utvidet etter jordskjelvet, men for en hel landsby.
Odd Hoftun sitt enorme arbeid med sykehus, skoler og kraftverk ble til spennende og lærerike besøk. Og en sykepleierstudent ved Tansen sykehuset forteller meg at når de mistet alt i jordskjelvet stilte alle opp for familien hennes.
– Som sykepleier får jeg gi tilbake noe til andre som trenger det, sa hun stillferdig.
De sterke inntrykkene står i kø. Det er lett å fokusere på støv, dårlige veier og trafikken, men kontrastene i opplevelsene krever din oppmerksomhet.

Takker for at jeg lever
For meg ble det sterkeste møtet å komme til Higher Ground, en bedrift som hjelper unge kvinner ut av sexslaveri og menneskehandel, som gir dem faglig hjelp til å bearbeide de grusomme opplevelsene og et arbeid de kan utøve og tjene sine rupier med verdighet. Vi kom helt inn til jentene som satt og lagde sine smykker. Der satt de, unge flotte kvinner med en ny verdighet og en ydmyk takknemlighet. Ord ble fattige. Jeg satt ved siden av ei ung dame som hadde en fantastisk teknikk i sin måte å lage armbånd. Det eneste jeg fikk meg til å si var at dette blir kjempefint! Da ser kvinnen i bordet og sier: «Jeg kan bare takke Jesus og Higher Ground for at jeg lever.»

Linda Dalehamn