Gud åpnet dørene

Det å få et psykisk utviklingshemmet barn i Nepal er forbundet med mange fordommer og stor skam. Derfor har arbeidet som ble startet av Mia og Asbjørn Voreland i 1993 betydd så mye for så mange. Her forteller Mia historien om det banebrytende arbeidet blant funksjonshemmede i Nepal.

Tekst: Mia Voreland og Terje Holmedahl.
Foto: Marianne Aspenes Tepp

– I 1973 fikk vår yngste datter, Marianne, på ti måneder hjernebetennelse. Da hun våknet etter tre uker i bevisstløs tilstand, hadde hun fått en alvorlig hjerneskade, forteller Mia Voreland.
Det ble likevel bestemt at familien Voreland skulle reise tilbake til Nepal i august 1973. De skulle bo i Katmandu, der både Mia og Asbjørn hadde oppgaver ved hovedkvarteret til United Mission to Nepal (UMN).

– Vi bodde i nærheten av UMN`s gode sykehus, Shanta Bhawan, hvor Marianne fikk den hjelp hun trengte til fysioterapi og medisiner, minnes Mia.
Da Marianne var 21 år, opplevde familien at det ble vanskelig å ha henne i Nepal, uten noen form for avlastning. De fulgte henne til Norge og Mia ble i Norge noen måneder for å installere Marianne i vernet bolig i Norge.
– Det ble utrolig vanskelig å forlate Marianne i Norge, sier Mia alvorlig. Uten Guds løfter, inspirasjon, hjelp og ledelse hadde vi ikke klart det!

Visjonen ble en realitet
Dette var i 1993. Tilbake i Nepal ble visjonen om arbeid for psykisk utviklingshemmede en realitet.
– Sammen med en god komité av nepalske ildsjeler, omsorgspersoner og foreldre kom vi i gang. Tulsa Sharma, som hadde vært assistent for Marianne mens hun var integrert elev ved den Norske Skolen, ble leder for det første dagsenteret. En venn av familien Voreland, som var pastor i Katmandu hadde erfaring med funksjonshemmede barn og var til stor inspirasjon og hjelp fra begynnelsen. Men det var vanskelig å finne et sted hvor vi kunne starte det første senteret. Ingen ville leie ut til handikap-arbeid! Men Gud åpnet døren for dette håpsarbeidet hos en omsorgsfull og god hindu-familie i Dhobighat.

Tulsa hadde et varmt hjerte
Gjennom Mariannes liv i Nepal, hadde Mia og Asbjørn fått kontakt med mange familier med mentalt funksjonshemmede barn. Tulsa, som hadde et varmt hjerte for arbeidet, hadde blitt sendt på flere kurs og gitt praktisk opplæring i et prosjekt startet av Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) i Katmandu.
Den første gruppa besto av tre barn, men gruppa vokste fort. Det var behov for å åpne et dagsenter til, på den andre siden av byen. Flere av barna måtte følges av mødrene for å komme til Dhobighat, og bytte buss underveis.

«Dere er velkommen!»
– Vi undersøkte muligheten for å starte et nytt senter ved bibelskolen i Jorpati, minnes Mia. Rektor Ramesh Khattri mente at det ville bli for mye bråk. «Kom og besøk oss på dagsenteret, sa vi». Han kom. Tårene rant da han så barna og det imponerende arbeidet som ble gjort. «Dere er velkommen,» sa han!
Det tredje dagsenteret ble åpnet i Lagankhel, i hjemmet til en familie som hadde ei sterkt funksjonshemmet datter. Senere ble også et fjerde senter satt i gang i nærheten av flyplassen.

Gode medarbeidere ble ansatt på alle sentrene. De fikk opplæring og hjelp av Tulsa og mange andre. Etterhvert fikk de erfaring og vokste med oppgavene. Torbjørg Skretting (nå Olimstad) på Den norske skolen var til uvurderlig hjelp og støtte for staben. Hun har vært engasjert siden. En annen Normisjonsutsending som har vært viktig i arbeidet er Alice Holmen.

«Håpets senter»
Tirtha Thapa var leder av en lokal organisasjon kalt Human Development Community Center (HDCS). HDCS var den første registrerte kristne organisasjonen i Nepal som driver sosialt arbeid. I dag er det tre store sentre i Katmandudalen. Siden år 2000 har HDCS vært ansvarlige for driften av dagsentrene, som nå kalles Asha Bal Bikash Sewa, eller «Håpets Senter».

Tulsa har tilsyn med et dagsenter i lavlandet og gir støtte, kurs, ideer og oppmuntring. Flere hundre funksjonshemmede barn og familier har fått hjelp i Rukumområdet gjennom årene, oppe i fjellene mot tibetgrensa, der HDCS driver et sykehus. Arbeidet der bygger på hjemmebesøk, da de funksjonshemmede ikke kan ta seg fram på stier og dårlige veier.

Ved det store senteret i Kathmandu er det det siste året kommet i gang en form for arbeidstrening for de rundt 25 unge som er over 18 år. Det åpner også etter hvert for muligheten til å ta i mot flere nye mindreårige som må diagnostiseres og hjelpes.

Mange hundre har fått nytt håp
Det er mange hundre familier som har fått hjelp og nytt håp gjennom de 23 årene dette arbeidet har vært i gang. Helt siden starten har «Friends of Norway» gitt gaver til driften av alle dagsentrene. De senere årene har Storekvina-foreningen vært den største giveren. I 2007 var Sindlandsdamene fra Kvinesdal med til Nepal og fikk være med på åpningen av ABBS-senteret i Bhaisipati.

Normisjon og senere HimalPartner har hatt et formelt samarbeid rundt dette arbeidet med funksjonshemmede barn og unge. Men Mia Voreland understreker at de fire dagsentrene i dag er fullt og helt drevet av en nepalsk, kristen organisasjon. HDCS har visjonen, ansvaret, engasjementet og ledelsen, men de trenger finansiell støtte utenfra enda en stund.