Klimaflyktning – i Nepal
Når folk spør meg om hvordan jeg liker meg i Nepal, tenker de først og fremst på de majestetiske fjellene mot nord. Mitt svar er at selv Himalaya vender en seg til. Det som er best med Nepal, er folket. De er vennlige og like til og vil gjerne ha kontakt med utlendinger.
Les Jostein Holms reisebrev!
Om artikkelforfatter Jostein Holm
Jostein Holm har både hatt lønnet og ulønnet arbeid i Nepal. Aller mest det siste. I en årrekke har han besøkt landet og bidratt til å hjelpe til med HimalPartners prosjekter. I tillegg er han en dyktig historieforteller. Her er siste reisebrev fra Jostein.
Reisebrev fra Nepal
Det skulle ikke være nødvendig å forlate Norge for klimaets skyld. For min del er det heller ikke nødvendig, men det er behagelig. Min gamle skrott liker ikke norsk vinterkulde, heller ikke de senere års milde vintre. I Nepal, derimot, er vinterklimaet mer behagelig. Mye pent vær, og ikke kuldegrader, i hvert fall ikke i Kathmandu. Dermed ble det vinterferie fra oktober til mars.
Etter mange år som reiseleder for norske grupper, mangler det ikke på venner som gjør det beste for meg. Jeg har leid ett rom med tilgang til bad og har det fortreffelig. Når folk spør meg om hvordan jeg liker meg i Nepal, tenker de først og fremst på de majestetiske fjellene mot nord. Mitt svar er at selv Himalaya vender en seg til. Det som er best med Nepal, er folket. De er vennlige og like til og vil gjerne ha kontakt med utlendinger.
Etter mange års tjeneste for HimalPartner er det også mange prosjekter å besøke. Selv om prosjektperioden er over, er folkene der og driver arbeidet videre.
Jeg løfter mine øyne
Selvfølgelig blir det også tid til ferie. Da jeg arbeidet i Nepal, var Pokhara hjemstedet. Derfor ble ferien lagt til dette området. Høydepunktet ble et besøk på Sarankot, en åsrygg over Pokhara på 1600 m over havet, med en aldeles nydelig utsikt til Annapurnafjellene. Spesielt Fiskehalefjellet, Maccapucchare, er et landemerke. Det er ikke av de høyeste med sine 6999 m over havet, men det ligger nærmere enn resten av fjellkjeden så det stikker seg fram. Den dagen jeg besøkte Sarankot var det så klar luft som jeg aldri hadde sett før. Da var det ikke vanskelig å sitere ordene fra salme 121,1:
Jeg løfter mine øyne mot fjellene.
Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren,
himmelens og jordens skaper.
En god forsikring for en gammel misjonær!
Møbelfabrikk
I min tid som styreleder for HimalPartner ivret jeg for at støtte til, og etablering av, næringsliv kunne bli et nyttig bidrag til utviklingen i Nepal. For fem år siden fikk jeg mulighet til å prøve ut ideen. Jeg hadde alt kontakt med noen misjonsvenner på Sunnmøre med bakgrunn i møbelproduksjon. De ville gjerne være med å etablere et snekkerverksted i Nepal som kunne produsere møbler av god kvalitet.
Gjennom en venn i Nepal, Jiwan Subedi, fikk jeg kontakt med en snekker ved navn Ghan Bahadur, som hadde arbeidet 11 år på en møbelfabrikk i Bharain, men som ønsket å etablere seg hjemme. «Hjemme» for han er helt sørvest i Nepal, i Kailali distrikt. Der er de ikke plaget med avskoging. De har tilvekst større en avvirkningen. Ghan Bahadur satte i gang å samle støtte blant venner og bekjente. De ville starte et aksjeselskap. I alt 19 aksjonærer kjøpte aksjer for ca. kr 300.000. Det var nok til å kjøpe tomt og sette opp et produksjonslokale på 800 m2. Da var aksjekapitalen brukt opp.
Våre venner fra Sunnmøre spleiset på ca. kr 350.000 NOK til å kjøpe inn nødvendige maskiner. Alt dette mens koronaen herjet også i Nepal. Nå hadde jeg muligheten til å besøke bedriften og se hvordan det gikk. De hadde alt drevet produksjon i 1 ½ år. Ghan Bahadur var skuffet over at de enda ikke klarte å drive med overskudd. Jeg kunne trøste han med at det vanligvis tar tre til fem år å komme over på pluss-sida. Bedriften gir alt arbeid til 8-10 personer.
Finansierer skoler
Bedriften har som mål å bety noe, også økonomisk, for det fattige området den er plassert i. Å skaffe arbeid til mange ansatte er en prosess som tar tid. Derfor foreslo Ghan Bahadur å forsøke å få i gang et hjelpearbeid for de aller fattigste. Som så mange steder i Nepal, er det barnas skolegang som blir salderingsposten når det blir for lite inntekter for familien. Utgifter til skolepenger, bøker og uniformer klarer de ikke å dekke, spesielt ikke i en tid da alle har lite penger på grunn av koronatidens restriksjoner. Som dagarbeidere merker de at folk vil spare det lille de har. For å få hjelpearbeidet inn i ordnede former, er det opprettet en frivillig organisasjon (NGO) drevet av et menighetsfelleskap. De samarbeider med HimalPartner som igjen har avtale med Vigra menighet på Sunnmøre. Det er etablert et samarbeid mellom menigheter i Nepal og Norge med HimalPartner som viktig formidler av kontakt og midler.
Gudstjeneste på landsbygda
I den tiden jeg var i Kailali fikk jeg også anledning til å delta på gudstjeneste ute på landsbygda. Menigheten var så liten, ca. 120 medlemmer, at de ikke hadde råd til egen pastor. De hadde en på deling med flere andre små menigheter. Men Ghan Bahadur ledet gudstjenesten med sikker hånd. Som tilreisende fikk jeg også lov til å komme med en hilsen.
Selve reisen fra Kathmandu er et kapittel for seg. Langs veien er det ca. 60 mil. Noe av veien er bra med asfalt, men mellom Butwal og Narayangat er den under utvidelse. Da graves også den gamle veien opp, den som ble bygd for britiske penger for femti år siden. Jeg tok bussen de 60 mila en gang i løpet av de tre besøkene i Kailali. Det ble en uforglemmelig tur på 18 timer. Spesielt ryggen mintes turen i dagevis etterpå. Dermed ble det fly til Nepalgunj og taxi resten de andre gangene.
I begynnelsen av mars erfarte jeg sannheten i Ivar Aasens kjente sang Mellom bakkar og berg:
Men når vårsol i bakkane blenkte fekk han hug til si heimlege strand.
Den verste kulda hadde gitt seg i Vestfold og det var tid for å så og plante i drivhuset. I tillegg gis det muligheter til å dele inntrykk fra vinteren i Nepal, noe jeg ikke ser ut til å bli lei av.
Våle, 31. mars 2022
Jostein Holm
pensjonist