På sporet av pionerene

 

Tekst og foto: Jostein Holm

I 1937 var Edin C. Alfsen (f. 1896) på hjemmeopphold i Norge. Han hadde tjenestegjort i Kina i 15 år som utsending for Misjonsalliansen. Nå opplevde han at tiden var inne til å rette blikket mot Tibet hvor det var lite misjonsarbeid og enda færre tibetanske kristne.
David Westborg (f. 1909) var på leiting etter en meningsfull tjeneste etter å ha vært i Etiopia på oppdrag for Røde Kors under krigen mellom Etiopia og Italia. En stillingsannonse med tilbud om arbeid på Svalbard fanget hans interesse, men så møte han diakonkollega Alfsen. Alfsen var på leiting etter en medarbeider til det planlagte arbeidet i Tibet.
Vel ett år tok det med forberedelser av alle slag før de tok avskjed med misjonsvennene og satte kursen for Hong Kong.
Dermed var Tibetmisjonen (Den Norske Tibetmisjon, i dag HimalPartner) et faktum selv om selve stiftelsesmøte ikke ble holdt før i 1946.

Med start den 18. november 1938, kan HimalPartner i år feire sitt 80-års jubileum. Det gir anledning til å leite opp reiseruta til pionerene.

David Westborg var en ivrig dagbokskriver på hele sitt opphold i Tibet. Denne dagboka, i reinskrevet form, har familien vært så elskverdige å låne bort slik at det er mulig å følge reiseruta gjennom Vest-kina og Øst-Tibet.
Randal Frivold (HimalPartners landkordinator i Kina) og undertegnede la sist september ut på tur for å se om det var mulig å følge i pionerenes fotspor.

Starten var, som for pionerene, i Hong Kong. Der besøkte vi misjonssenteret Tao Fung Shan som i sin tid ble bygd opp av Karl Ludvig Reichelt. David Westborg var innom TFS i 1938, og han og Anne Helene Westborg tilbrakte sine hvetebrødsdager i TFS i april 1940. De giftet seg i kapellet på Hong Kong Peak.
Hong Kong er en stor, moderne by som vi reiste raskt gjennom. Alfsen og Westborg tok båt fra Hong Kong til Hanoi (den tiden fransk territorium). Fra Hanoi kunne de ta tog inn i Kina til Kunming.

Vi valgte en enklere vei med båt opp Pearl River til industribyen Guangzhou. Denne byen var ikke på pionerenes reiserute, men en grei plass å skifte befordringsmiddel fra båt til fly.
Det bragte oss enkelt til Kunming, men bare for mellomlanding.
For Alfsen og Westborg var dette jernbanens endestasjon. Herfra gikk ferden videre med buss. Karene hadde med seg 500 kg bagasje. Det er ikke lett å forestille seg hvordan de kunne få det med på en overfylt buss, men det gikk, som det meste. Bussreisa ble ikke lang før de også møtte veiens endestasjon.
Videre skulle det ikke bli enklere å få med all bagasjen. Nå var de avhengige av karavaner som drev varetransport innover i området.
Veien fram til Lijang var likevel relativt enkel gjennom landbruksområder fri for landeveisrøvere og ingen fjellpass å forsere.
Vår tur var av det behagelige slaget. Et par timer i flyet og vi kunne lande trygt på flyplassen i Lijang, ca. 2.400 m.o.h.
I Lijang hadde de maktet å bevare den gamle trehusbebyggelsen. Den er nå på UNESCOs verdensarvliste. Den er fremdeles bebodd selv om motorisert ferdsel ikke er tillatt, unntatt sykler med elektrisk motor. På torget i Lijang var det satt opp et kart over byen, hugget i stein. Til min store overraskelse fikk jeg se at en av de få stedene som var satt navn på, var ei kirke. Dit gikk vi. Kirken var åpen, men ubetjent. Vi fant ut at den var bygget i 1905 og var fremdeles i bruk.
I løpet av de ukene Alfsen og Westborg måtte vente på karavaneskyss videre, er jeg sikker på at de besøkte denne kirken. Det var nok ikke så mange andre kirker i byen. David skriver også i dagboka at de bodde på misjonsstasjonen. Kan vi anta at den lå like ved?

Fra Lijang dro pionerene nordover og vestover gjennom et landskap med stadig brattere lier og høyere fjelloverganger. Det var et slit for alle. Westborg har i dagboken en betraktning om den lille hesten til Alfsen som måtte bære den store mannen. Det var nesten så føttene subbet i bakken. De slet seg over pass og gjennom trange daler i 19 dager før de kom til Atunze, en nydelig by på ei stor slette i 3.300 meters høyde.
Vi nøt utsikten over et fantastisk landskap fra bilvinduet på veien fra Lijang til Atunze, byen kineserne har utpekt som et turistområde og gitt navnet Shangrila.

Shangrila er et fiktivt, utopisk sted som forekommer i James Hiltons roman Tapte horisonter fra 1933, som forøvrig har blitt filmatisert to ganger. Stedet kan best beskrives som et jordisk himmelrike som angivelig ligger i en dyp dal et sted blant fjellene i Tibet, og menneskene som bor der eldes nesten ikke.
Myten om Shangri-La har vært til inspirasjon for mange andre paradisliknende steder.
Historien om det mytiske Shangri-La baseres på Shambhala, en buddhistisk mytisk by.

For å lette tilgjengeligheten bygges det i dag en høyhastighets jernbane og en 4-felts motorvei til byen. Begge deler er nesten ferdig.
I 2011 brant den gamle trehusbegyggelsen ned i Shangrila. Men byen var jo tiltenkt en viktig funksjon så alt er bygd opp igjen i gammel stil.

Turen fra Shangrila til Batang var den mest strevsomme etappen. Ikke bare trengte de 19 dager på strekningen. Underveis måtte de vente to og en halv måned på tillatelse til å dra videre. En av grunnene var nok at deler av området ble styrt fra Beijing, andre fra Lhasa.
Vi støtte på noe av den samme problemstillingen. Den beste veien gikk innom TAR, Tibet Autonomus Region. For å komme inn der, kreves en egen tillatelse som koster penger og tar tid. Vi valgte i stedet en direkte rute på smale veier med en fjellovergang på 4500 m. Turen var flott, men lang. 12 timer jevn kjøring bragte oss fram til det som også for Alfsen og Westborg var reisens mål, Batang. Byen ligger fint til i en bred dal 2.600 m.o.h. Byen er bygd ut de senere årene med en typisk kinesisk bebyggelse, som så mange byer i tibetanske områder. I villahagene var det blant annet epletrær. Grønnsaker ble dyrket på friland og i drivhus, reint så en gartner kunne føle seg hjemme.
Vi ble vennlig mottatt, til og med av byens trafikkpoliti. Vår kinesiske sjåfør kunne imidlertid fortelle at han hadde blitt oppsøkt av sikkerhetspolitiet. De ville vite hva vi hadde å gjøre der. Verre var det for pionerene. Da ryktet om deres ankomst nådde Lhasa, gikk det raskt bud tilbake at utlendingene skulle ut umiddelbart.
Alfsen og Westborg hadde derfor ikke annet valg enn å dra østover mot Tatienlu, dagens Kanding, allerede etter fire måneder.
Etter en hviledag dro vi samme veien gjennom områder som var like spektakulære som de vi hadde lagt bak oss.
Hjemturen hadde begynt. Etter ei natt i Kanding avsluttet vi turen i millionbyen Chengdu.

80 år etter den første reisen gjennom dette området, inviteres reiseglade venner av HimalPartner til en 10 dagers eventyrreise i pionerenes fotspor, men uten de samme strabaser.