Får brukt sin kompetanse

Ellen Hagemo fra Asker er pensjonert psykiater. Hun har nettopp kommet tilbake fra Nepal der hun holder kurs for fagpersonell innenfor mental helse. Det var psykiater Signe Dørheim som inviterte henne med første gang i november 2015.

Tekst: Terje Holmedahl – fotos: privat

Ellen har førti års erfaring som psykiater. Halvparten av tiden i klinisk arbeid, resten som helseadministrator innenfor psykisk helse. Hun har spesialisering innenfor gruppeanalyse, noe hun også har undervist i og veiledet på. Siden hun har vokst opp sammen med Sigrun Møgedal hadde hun et forhold til Nepal og HimalPartner da hun møtte Signe Dørheim.
– Som pensjonist hadde jeg lyst til å bruke min kompetanse i en ny setting, forteller Ellen. HimalPartner var den eneste organisasjonen jeg kunne finne som hadde mental helse som et prioritert satsingsområde. Det betyr at organisasjonen har et faglig nettverk i Nepal. Skulle jeg gjøre noe der, måtte det være på de lokales premisser og med en organisasjon i ryggen. Derfor er jeg volontør for HimalPartner. Eldrid Brekke var med første gang, nå var Solveig Abelone Midtgarden med.

Stort engasjement
– Da jeg var på vei til Nepal til det første kurset høsten 2015, hadde jeg ingen anelse om hvor mange som ville komme. Vi hadde invitert til et dagskurs og opplevde at mer enn 15 deltakere møtte opp hver dag.
Det var fagpersoner innenfor mental helse, representanter for organisasjoner og institusjoner som HimalPartner har kontakt og fra Tribhuvan Universitetssykehus. Noen kom fra områder utenfor Katmandu. Selv kjente jeg på en ydmykhet siden jeg ikke kjente de lokale forholdene, og en takknemlighet for å kunne gjøre dette.
– Folk var veldig ivrige og engasjementet gjorde at mye av samtalen gikk på nepali og utenfor det jeg kunne følge med på, sier Ellen. Evalueringen viste at folk ville ha et kursopplegg med undervisning på 2 – 3 dager fire ganger i året. Signe tok initiativ til å danne en lokal arrangementskomite. De er veldig ivrige. Det er viktig med lokal forankring av et slikt kurstilbud.

Kombinasjon av teori og veiledning
Til det første todagers kurset i april 2016 kom det 13 deltakere. Gruppen har god fordeling av kompetanse og alder, noen flere kvinner enn menn. Alle er svært dedikerte og nøye med frammøtet. De to neste gangene kom de samme 13, men etter deres ønske ble de oppdelt i to grupper; 6 og 7 passer bedre til gruppesamtaler. Det er fortsatt de samme deltakerne. Halvparten er kliniske psykologer, mens resten er høyt utdannede representanter for humanitære organisasjoner. Mellom kursene der Ellen kommer fra Norge må de jobbe i kollokviegrupper. De har fått en enkel studieplan for dette og jobber en del sammen for blant annet å lære seg å fortelle om det de gjør i jobben sin. De er lite vant til det og lite vant til å reflektere over psykologiske fenomener som for oss er en del av dagligtalen. De får også fagartikler å lese og en grunnbok, slik at de må relatere samtalen til relevant teori.
– Denne kombinasjonen av teori og veiledning er hele konseptet, sier Ellen. Flere av dem har gitt uttrykk for at de ønsket seg et forum for refleksjon, – der de kan få hjelp til å undre seg litt over det de gjør og hvorfor de gjør det.
Ellen kommer flere ganger i samtalen inn på dette at hun her jobber i en kultur hun ikke kjenner.

– Vi har våre forestillinger av gruppedynamikk, mens det å snakke sammen faglig i en kultur der de har så høy respekt for autoriteter, blir ganske annerledes.
Det er morsomt å jobbe i en sammenheng der det begrenser seg hva jeg kan forberede og må ta mye som det kommer. Og jeg har så mye erfaring etter alle disse årene at jeg ikke så lett blir «blåst av banen».

Passer med nepalsk lynne
Hun mener at det å bruke grupper i behandling passer godt med lynnet og arbeidsmåtene i Nepal. En utfordring de møter på er at det er vanskelig å drive terapi fordi det er lite kontinuitet med hensyn til hvem som møter opp som avtalt.
Stadig flere av kursdeltakerne ser fordelene med å bruke gruppe. På et fylkessykehus der de behandler barn, sier de at det er mye mer effektivt å kunne behandle åtte barn på samme tid, i forhold til ett. Det samme opplever flere som driver terapi med voksne. I tillegg kommer effekten av det pasientene kan lære av å høre hverandres historier.

– Konfidensialitet var et tema på en av samlingene, forteller Ellen. Men ofte foregår terapien bak et tynt forheng, så det er ikke så mye å tape… Dessuten blir ikke samtalen i gruppen så intim. Dette er ikke kommet opp igjen.

Vil fortsette
– Vi har hatt to evalueringsmøter med den lokale gruppen. De er veldig fornøyde, – og de mener det! Nå i januar uttrykte de at de gjerne vil jeg skal fortsette. De sier de fortsatt ikke har fått nok begrep, kunnskap og praksis. Det blir to kursbolker til i 2017 og én i februar 2018.
Når det gjelder veien videre, er det to ting kursdeltakerne har pekt på; å få noe skriftlig på nepali, inkludert referanser til fagartikler og mer veiledning ute i distriktene.

Ellen er takknemlig for muligheten som pensjonist til å få bruke sin kompetanse og kunnskap andre steder enn «hjemme». Og hun er også takknemlig for å ha HimalPartner i ryggen, med kompetanse, nettverk og lokalkompetanse og med tydelig fokus på Mental helse.