Skip to content

Å se det beste i det verste

Joels oppvekst gjorde ham fleksibel og åpen for det ukjent. Som voksen har han ikke valgt minste motstands vei på sin livsreise. Alt dette er han glad for i dag.

Joel Hafvenstein er direktør i United Mission to Nepal.

Tekst: Line Konstali

Foto: United Mission to Nepal og HimalPartner arkiv

Det er tidlig om morgenen og gatene i New York myldrer av liv. Solen skinner og dresskledde forretningsfolk småjogger fra T-banen til jobb. Klokken 8:46:30 skjer det noe som vil forandre deres liv for alltid. Med en hastighet på 790 km/t treffer et fly nordsiden av World Trade Center, mellom 94. og 98. etasje. Det pløyer seg inn til bæresøylene til sentrum av bygningen og begynner å lekke drivstoff. Ikke lenge etter, klokken 9:03:11, kræsjer et nytt fly med det sørlige tårnet. Den nådeløse terroraksjonen 11. september 2001, skulle sjokkere og spre frykt over hele verden.

Omsorg og samhold

Joel Hafvenstein hadde nettopp flyttet til New York da det skjedde. En skulle tro det ville få ham til å forlate byen, men det var nettopp det som gjorde at han ble værende. New Yorkere ble desperate etter å finne måter å hjelpe på. I et NBC-nyhetsoppslag fra 18. september, intervjues frivillige som graver etter lik i bygningsmassene.
– Det er våre brødre og søstre som har blitt angrepet, sier en afroamerikansk mann i 40-årene gråtkvalt. – Vi kan ikke gi oss nå. Hvis jeg gir meg, starter jeg en dominoeffekt og så gir alle andre seg.
På Foley Square oppsto en kilometerlang kø av folk som ville donere blod. 36 000 blodenheter ble donert til New York Blood Center. Omsorgen og samholdet i tiden etter terroren preget Joel. Midt i det grusomme, så han det vakre. Han så det beste i det verste.

Barndom i Nepal

Det er lite som kan minne om terror og skyskrapere som kollapser i Ekebergparken i Oslo. Vi har nettopp tatt trikken fra Tullinsgate til Sjømannsskolen og gått den bratte bakken gjennom skulpturparken til toppen av Ekeberg. Joel er på Norgesbesøk for å fortelle om arbeidet United Mission to Nepal gjør, og samtidig oppfordre oss til å fortsette det gode arbeidet. Han er ansatt som direktør i organisasjonen og har mange ambisjoner for veien videre. Joel hadde hele sin oppvekst i Nepal, og foreldrene hans jobbet tett på flere av de norske utsendingene til HimalPartner. – Faren min jobbet med alle prosjektene som Odd Hoftun startet, sier Joel entusiastisk. – Foreldrene mine var ganske unge da de fikk meg og de følte et kall til å bruke utdannelsen sin til å hjelpe andre. Siden faren min var nyutdannet ingeniør, var det mange muligheter innen vannkraftsektoren i Nepal. Joels foreldre tok med seg to barn da de reiste. Senere skulle Joels lillesøster bli født i Nepal. – Nepal var et fantastisk land å vokse opp i, sier han med stjerner i blikket. Vi bodde først i Patan, men flyttet etter hvert til Andi khola. Jeg vokste opp tett på naturen og fant mye trygghet i misjonsskolen jeg gikk på. Han minnes en endeløs rekke av gressletter man som barn kan løpe barbent rundt i. Lite fortelles om fattigdommen og nøden som var i landet på den tiden, og som fortsatt er der.

Kathmandu Study Centre. Bjørn Ødegaard (i blå skjorte og med skjegg) i tredje rekke til høyre. Joel sitter forrest (grønn t-skjorte) til høyre. Broren til Joel i grønt like foran Bjørn.

Fra han var 11 år til han var 13 gikk han på internatskole i Kathmandu sammen med andre misjonærbarn. Der jobbet Bjørn Ødegaard som lærer. Han er nå leder i lokalforeningen Himalaya Møre og primus motor for mange av reisene i Himalayareiser. Joel beskriver Bjørn som en skikkelig kul fyr, en som kom godt overens med barna og ungdommen. På denne internatskolen skulle han bo fram til de forlot Nepal for å reise til USA. Det kom som et sjokk.

Les resten av intervjuet i vårt medlemsblad:

Her kan du lese hele historien