Basketballspiller i Nepal?

– Gutten på barneskolen i Nalang snek seg innpå meg bakfra med linjalen sin for å måle hvor høy jeg var. 6 fot! Jeg ble øyeblikkelig invitert til å være med på klassens basketball-lag. Sokneprest Kåre Gloslie i Skjåk humrer over dette minnet fra Nepal, – men det blir ikke noe basketball i Nepal på han.

Tekst: Kåre Gloslie, sokneprest i Skjåk

Kyrkjene i Skjåk inngikk i januar 2016 en misjonsavtale med HimalPartner. Vi likte organisasjonens praktiske diakonale tilnærming til misjonsarbeidet i Nepal og valgte som prosjektfokus pedagogisk utvikling av førskole- og småskolelærere i Nepal med Early Childhood Education Center (ECEC) som partner. Lite ante jeg, som sokneprest i Skjåk, at jeg et drøyt år senere skulle være i ECEC sine lokaler i Katmandu og få orientering om arbeidet deres. Diakonen i Dovre og Lesja, Inger Gravem, med flere år som lærer på den norske skolen i Katmandu, hadde invitert med meg og Irene Olsen Aavangen fra Dovre på en reise til Nepal.

Flotte enkeltmennesker
Det er mange negative trekk ved samfunnet i Nepal som man kan fortape seg i. Men etter 15 dager i Nepal er det ikke møte med fattigdommen, den mye omtalte korrupsjonen, støyen, det ubeskrivelige trafikkbildet, det elektriske nettet, luftforurensningen eller støvet som står klarest for mitt indre øye. Det som jeg vil huske og som blir minner for livet er de minneverdige møtene med de mange flotte enkeltmenneskene og deres hverdagsliv.
Det morsomste møtet var med gutten på barneskolen i Nalang, som snek seg innpå meg bakfra med linjalen sin for å måle hvor høy jeg var! Han hadde nok ikke sett en så stor mann før! Han kom til 6 fot, og jeg ble øyeblikkelig invitert til å være med på klassens basketball-lag!

Fulmaya satte spor
Det sterkeste møtet var med Fulmaya Tamang i gjestehuset hennes utenfor Dhulikel (til venstre på bildet), en blid, trygg og sterk kvinne. På rommet lå det et hefte med Fulmayas livsfortelling, et sterkt og utfordrende livsløp. Å bli kjent med Fulmaya på denne måten satte sine spor i meg. Jeg er dypt imponert over hva hun har fått til gjennom et krevende familieliv, med gjestehuset sitt, og ikke minst gjennom arbeidet med å utvikle kvinnekollektivet i Bhattedanda. Ved frokosten kom Fulmaya til bordet vårt og viste oss en kjele med nyhøstet honning fra den ene bikuben hun hadde på taket.
Hun førte oss uten dikkedarer rett inn i hverdagsuniverset sitt og vi fikk en svært så hyggelig prat over bordet. Hun og familien tok seg god tid til et ordentlig farvel med oss, da vi skulle videre til omvisning på Kathmandu University. Og sikkert et kvarter etter skjema satte hun seg bakpå motorsykkelen og ble kjørt til et møte i kvinnekollektivet. Men slik var det jo i Nepal. Jeg lærte mye om å prioritere relasjoner og om «Nepali-time» i løpet av disse dagene. Det var både nyttig og en deilig, avstressende erfaring for en klokkeavhengig nordboer som meg.

På gudstjeneste
Jeg må også nevne Indra Maya, som vi møtte på lørdagsgudstjeneste i Katmandu, – enda en sterk kvinneskikkelse. Hun hadde vært ildsjel i dannelsen av denne kristne menigheten, som nå var vokst seg så stor og sterk at den var blitt medlem av den anglikanske kirke i Nepal. Men også livsfortellingen hennes gjorde dypt inntrykk. Med seks egne barn, hadde Indra Maya tatt til seg fire foreldreløse gutter. Disse var nå blitt unge voksne i ferd med å etablere sine egne liv med arbeid og familie. Vi fikk hilse på to av dem. Denne omsorgen for foreldreløse barn møtte vi òg i andre sammenhenger i Nepal.

Det er ikke mulig i en kort reisebeskrivelse å få med på langt nær alle inntrykkene en førstereisgutt i Nepal tar med seg hjem til Gudbrandsdalen. Jeg kan bare anbefale andre å reise og håpe at dere også kan oppleve gjestfriheten som får folk til å gi fra seg sengene sine for at gjestene skal sove godt. Eller de fargerike festivalene, folkelivet og ritualene i tempelområder, ved bryllup og i sorg.

Ikke noe «fuzz»
La meg til slutt la leseren få del i den virkelig rolige pulsen ved ei bu på landsbygda utenfor Nagarkot. Etter 20 minutter i taushet fikk den lokale karen vite at vi var fra Norge, etter en halv time kjøpte vi oss en flaske «Lemon Dew». Etter enda et kvarter kom en pakke kjeks på bordet. I mellomtida hadde hun som drev bua vært ute og reparert litt på muren langs vegen og en kar hadde renset en neve småfisk i vannposten rett utenfor. Da kom grendas gamlefar for å få en prat. Ikke noe «fuzz», bare rolig og trivelig hverdagsprat…