Brobyggerworkshop i Nepal ga nye perspektiver 

I anledning Verdensdagen for psykisk helse arrangerte vi workshop for lærerstudentene ved ECEC – Innovation in Education. Musikk og nevromangfold var på agendaen. Lærerspirene fikk også bli med på teatersport der de fikk trene seg på vanskelige samtaler med foreldre. Dette ble en annerledes kveld med formål å rette blikket på de som trenger det aller mest. Inkludering er en utfordring – både i Norge og Nepal. Derfor utførte vi oppdraget med stor ydmykhet. Vi lærte av hverandres feil og hverandres styrker.

Tekst: Line Konstali

Foto: Harald Skoglund Dahler

“Alle” har en psykisk helse 

Mediebildet preges av at det gis et forenklet bilde av komplekse problemer. Flere fagfolk fra psykiatrien har advart mot at diagnosespråket brukes på feil måte i det offentlige rom. Enkle slagord som “Alle har en psykisk helse”, har festet seg hos mange. Er dette egentlig sant?

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer psykisk helse som “en tilstand av velvære der individet kan realisere sine muligheter, kan håndtere normale stressituasjoner i livet, kan arbeide på en fruktbar og produktiv måte og har mulighet til å bidra overfor andre og i samfunnet.”

Det vil med andre ord si at ikke alle har en psykisk helse. Noen faller utenfor og klarer ikke lenger å bidra i samfunnet. Fallet kan være stort. Psykisk uhelse rammer faktisk svært ulikt i befolkningen, og fører til store klasseskiller.

Nepalsk kontekst

I Nepal kan fravær av psykisk helse i verste fall føre til at folk lenkes fast med kjetting eller låses inn i trange rom. Det har blitt gjort et godt arbeid det siste tiåret for å gi mennesker med psykisk lidelse mer human behandling. Blant annet har vår partner Koshish gjort en innsats både i form av mediearbeid og politisk påvirkning. I møte med lærerspirene informerte vi også om det faktum at barn og ungdom med funksjonsnedsettelser og ulike former for lærevansker har fem ganger så stor risiko for å utvikle psykiske lidelser som voksne. Skal vi redusere stigma, må vi starte i barndommen, og skolen må vise vei. Dette er et viktig budskap, men er vi så mye bedre i Norge?

Å møtes i våre feil 

I flere år har vi gjentatt det samme mantraet. “Stakkars de fattige. Tenk så heldige vi er i Norge. Vi har ingen ting å klage over.” Selvsagt er det en sannhet i dette, da fattige land og land rammet av krig og konflikt har utfordringer som er helt utenfor vår rekkevidde. I Nepal fraktes et sted mellom 15 000-20 000 unge jenter over grensen til India mot sin vilje. Der venter et liv fullt av lidelse fordi de blir tvunget inn i sexslaveri. Sammenlignet med dette, blir de fleste problemer små, og da vil nesten ingen 16 år gamle jenter i Norge kunne si høyt at de sliter med noe i livet sitt. Vi må derfor finne nyansene i disse kontrastfulle virkelighetene.

I møte med våre partnere i Nepal snakker vi både om utfordringer i Norge, og utfordringer i Nepal. Når vi samtaler om våre feil, merker vi også at det blir mer likeverd i møtet med nepalerne. Følelsen av å møtes på et felles menneskelig plan styrkes, og det handler ikke lenger om et “oss” og “dem,” men VI. Samtalene går løsere og innrømmelsene om det som ikke er bra, kommer oftere.

En av deltagerne rakk opp hånda og sa så flott:

-Jeg trodde landet deres var perfekt og mitt land så uperfekt. Jeg syntes det var fint å høre at også dere kan ha utfordringer og må jobbe med det som ikke alltid fungerer.

Norsk kontekst

Vi fortalte nepalerne om utfordringer i Norge. Vi har en stor arbeidskraftreserve bestående av mennesker som gjerne vil jobbe, men som ikke får jobb. NAV opererer med tall over 100 000 i sine statistikker. Arbeidskraftreserven består av mennesker som fullt mulig kan jobbe, så lenge det legges til rette for det. Dette er velferdsstatens store paradoks. Kan den også bidra mer ableisme* fordi arbeidsgivere er vant til at “staten ordner opp” når det kommer en arbeidssøker som trenger en annen type oppfølging?

Videre snakket vi også litt om musikkens rolle i skolesammenheng. I 2012 fikk Norge kritikk av professor Anne Bamford fra Australia. Hun forsket på nordmenns holdning til kultur, og mente at i Norge var kultur koselig, men ikke viktig. Alle snakket om hvor flott kultur var, men det gjenspeiles ikke i bevilgningene. Skolenes nedvurdering av musikk som fag var tema for masteroppgaven til brobygger Andreas Strand, og han jobber i dag på en skole i Bodø som bruker dobbelt så mye ressurser på musikkfaget enn det som er vanlig i Norge. Han fortalte litt om konsekvensene når elever som sliter med matematikk tas ut av musikkundervisningen for ekstra undervisning i matte.

Å lære av hverandre

Vi fortalte historier på en annen måte enn det lærerstudentene er vant til. Ved hjelp av musikk, teater, historiefortelling og lek, forsøkte vi å gi temaene nye perspektiver. Det flotteste med samlingen var ikke alt vi fikk gi, men alt vi fikk tilbake fra de som deltok. Vi både lærte bort og fikk ta i mot lærdom den andre veien. På ekte brobyggervis!

*Ableisme er ordet som brukes når mennesker med funksjonsnedsettelser møtes med lavere forventninger enn mennesker uten.