En skolehverdag preget av lek og glede!

Et HimalPartner-støttet prosjekt hjalp lærerne på Rosebud til å kommunisere bedre med barna. Det forandret mye.

Tekst og foto: Line Konstali

-Se på han her, sier Sanjana Bista. -Det er gutten jeg snakket med deg om, fortsetter hun og holder ham i armen. Barna i 3. klasse på Rosebud School har alle reist seg høflig opp når jeg ankommer klasserommet.
-God afternoon, madam, how are you? sier de med vakre barnestemmer.
De er alle kledd i svarte og hvite skoleuniformer. Jentene har skjørt og de fleste har også fine fletter. Klasserommet er farget orange og flere friske farger fra barnas kunstverk skaper en leken og fin atmosfære. Foran står læreren og smiler hjertelig til meg, gjør tradisjonell nepalihilsen (namastè), og ser ut over forsamlingen av håpefulle barneansikter.
-Takk for at dere ønsket vår gjest fra Norge velkommen, sier hun.
-Nå kan dere sette dere igjen.

Tilbake til Sanjana som holdt den lille, tynne guttungen i armen. La oss kalle ham Tom, for vi vil helst ikke bruke hans egentlige navn. Tom var en stille og innadvendt gutt. Skolehverdagen bar preg av ensomhet og han klarte heller ikke å følge godt nok med i undervisningen. Sanjana er ansatt som leder for 2. og 3. trinn ved Rosebud skolen. På sine jevnlige klassebesøk oppdaget hun gutten og fikk medlidenhet for ham.

ICDP

Sammen med alle 1. klasselærerne på skolen var hun med og tok ICDP-kurs på ECEC (Early Childhood Education Center), som støttes av HimalPartner. ICDP står for International Child Development Programme og er i utgangspunktet en norsk oppfinnelse. Da Pitambar Neupane, leder ved ECEC, dro på prosjektbesøk til Norge oppdaget han ICDP og ønsket å ta den gode ideen med seg til Nepal. Dette er i utgangspunktet et kurs som retter seg mot foreldre og relasjonen de har til sine barn. På Rosebud School har derimot ledelsen i 1.-3. trinn sett at ICDP også er gull verdt i skolesammenheng. Spesielt har det vært nyttig i forhold til barn som sliter.

-Jeg fikk lyst til å teste ut noen av kommunikasjonsmetodene jeg lærte på ICDP-kurs på Tom, sier Sanjana.
-Det tok ikke lang tid før han forandret seg. Den lille, forknytte gutten ble til en blid og leken krabat. Nå er det ikke lenger så stor forskjell på ham og de andre.

Historien blir bekreftet av Laxmi Shresta, som er leder for hele 1. trinnet på skolen.
-ICDP-kurset er noe alle lærerne i 1. klasse må ta, sier hun. -Programmet hjelper oss til å bli kjent med barna og vi synes alle vi er bedre i stand til å gi hvert enkelt barn god oppfølging, fortsetter hun.
-Vi sender flere av lærerne til ECEC med jevnlig mellomrom, fortsetter Sanjana. -Det er etter min mening ingen annen utdanningsinstitusjon i Nepal som kan tilføre lærerne kompetansen de trenger. Her står ECEC i en særstilling.

Også på mellomtrinnet

Beni Karkee er daglig leder ved skolen. Vi har stått og beundret småbarnas dans i skolegården en stund og han inviterer meg videre til mellomtrinnet. Han følger meg ut en port. Vi går broen over den strie elven og entrer skolebygget for de eldre elevene. «English speaking zone» står det på skiltet før vi ankommer mellomtrinnene. På Rosebud kan elevene gå på skolen til og med 8. klasse. Det er en heldagsskole som varer fra tidlig om morgenen til kveld. Siden barna er der en hel dag, kombinerer de akademiske fag med aktiviteter innen idrett, kunst, musikk og dans. Det er fritt fram hva elevene vil melde seg på, men alle må ha et lite minimum av dette i undervisningen.

Beni følger meg fra klasserom til klasserom. Fra danseklassen som øver på stepping foran store speil, til musikklassen der alle elevene spiller på hvert sitt instrument samtidig. Og jeg legger til: de spiller alle ulike sanger. Vi går videre inn i et rom med gutter som spiller gitar. En av dem kommer bort til meg og vil vise meg det siste stykket han har lært utenat. De andre guttene flokker seg rundt mens han spiller.

• 

• 

• 

-På svært kort tid har det skjedd en revolusjon i Nepalsk skole. Spesielt gjelder nok dette privatskolene, fortsetter Beni. Han understreker at Rosebud, til tross for sitt varierte og gode tilbud, ikke er en utpreget eliteskole. Han sier at man ikke nødvendigvis må være rik for å sende barna på skolen, og at de også hvert år tar inn 200 elever fra fattige familier som får gå på skolen gratis. Til sammen går 1800 elever på skolen.

-Skolene har forandret seg, men vi merker at ikke resten av samfunnet følger med, fortsetter han. Vi har nå gått trappen opp fra musikksalen i kjelleren og ut til fotballbanen. Der har 3 klasser samlet seg til dagens obligatoriske time med fysisk aktivitet. En mann står med en stortromme og trommer mens barna gjør bevegelser i takt. De teller høyt og tydelig på engelsk mens de hermer etter mannen som står vedsiden av han med stortrommen.
-Dette må alle gjøre hver dag, sier Beni før han kommer tilbake til temaet igjen.

Ser ikke sin rolle

-Foreldre i Nepal forstår ikke nødvendigvis alle forandringene, fortsetter han. -De har selv vokst opp i en tid da det ikke var vanlig å følge opp barna. Flere tror at jobben er gjort når de har levert barnet til skolebussen eller direkte på skolen. De forstår ikke hvordan de kan være ressurser i barnas liv når det kommer til skolen og fritidsaktivitetene. Dette ser vi blant annet på de guttene som går på fotball. Det er svært få, om ingen, foreldre som møter opp på kamper. De forstår ikke at de har en viktig rolle i barnas liv. Derfor jobber vi mye med foreldre, sier han. -Og ICDP er noe vi oppfordrer foreldre å følge.

Du finner mye av den samme filosofien ved Rosebud School som på ECEC. Trygghet skal være grunnlaget for all læring og her fokuseres det på kvalitet i alle ledd. Alle klasser har to lærere og elevene følges tett opp dersom de sliter. På denne skolen har elevene ingen hjemmelekser. Siden skolehverdagen er så lang, sitter elevene og gjør lekser på skolen. Der får de hjelp av kvalifisert personale.

-Vi ønsker å være gode på kommunikasjon, sier Beni. -Vi setter barnas behov i fokus og er opptatt av å imøtekomme alle. Samtidig ønsker vi også å ha en god dialog med foreldrene. Sammen skal vi skape en skole som er god for alle å gå på.

Mot slutten av omvisningen har vi kommet til biblioteket. En stille forsamling av elever sitter fordypet i bøker. Jeg får øye på en liten gruppe jenter som sitter rundt et bord. De smiler alle pent når jeg spør om jeg får lov til å ta bilde av dem.