Fornorskningspolitikken mot samene minnet nepalere om kastesystemet

Inkludering er «på moten». Aldri før har fokuset vært større, men hvordan går det egentlig med hverdagsinkluderingen? Vi inviterte til et ærlig dialogseminar i Nord Hålogaland bispedømme 26.juni. Seminaret foregikk i Grønnåsen menighet, og vi fikk interessante perspektiver fra både Norge og Nepal.

Felles plattform

Skal man forsøke å forstå de lidelser den norske stat har påført samene i fornorskningsprosessen, må man sette seg inn i historiske og sosiogeografiske forhold. Det kan være komplisert for en utenforstående å forstå hvorfor reinsamene og sjøsamene har utviklet seg i totalt ulike retninger, og hvordan dette har preget deres etterkommere.

Likeså kan det for mennesker som aldri har opplevd diskriminering være vanskelig å forstå de ulike reaksjonsmønstrene som kan oppstå. Mens reinsamer har vært bosatt i områder der de er mange i antall, har sjøsamene vært bosatt i bynære områder lags kysten. Her lykkes også fornorskningsprosessen bedre. Den sjøsamiske identitet og kultur er i mange tilfeller ikke-eksisterende i dag. I hele familier kan de samiske røttene fremstå som tabu og «elefanten i rommet.» For enkelte knyttes det også stor skam å tilhøre den gruppen som ikke sto opp mot makthaverne, men som tvert imot stilltiende aksepterte det som foregikk.

Dette plasserer reinsamene høyere opp i det subtile, men høyst relevante, hierarkiet som også eksisterer blant samene selv. De sto nemlig mer opp for seg og sin kultur. Reinsamene var bosatt i områder der de var mange i antall, og kunne i større grad organisere seg og kjempe mot overmakten. De har også vært i bedre stand til å hente tilbake alt det tapte da den vonde fornorskningspolitikken endelig tok slutt.

Likheter med kastesystemet

For nepalerne som deltok på seminaret var dette derimot en kjent virkelighet. Dalittene, de kasteløse, har lignende reaksjonsmønstre. Noen står opp mot diskrimineringen ved å si sitt navn høyt (etternavnet avslører kaste), mens andre er fulle av skam og forsøker alt de kan å skjule hvor de kommer fra.

Selv om kastesystemet i dag er forbudt, eksisterer det fortsatt i praksis flere steder. Det vil ta mange generasjoner før problematikken er borte. Dette er derimot i ferd med å skje, i følge flere av de som deltok på seminaret.

Nepalerne forteller om en foreldregenerasjon som fortsatt kunne nekte kontakt med barn dersom de giftet seg med noen under sin kaste. Noen husket også at det ble gjort en «renselse» av dem dersom de lekte med kasteløse barn i gatene. Likevel opplever de å tilhøre den generasjonen som i større grad beveger seg bort fra denne urettferdigheten. De oppdrar også sine barn til å akseptere alle på lik linje. Organisasjonen Early Childhood Education Center (ECEC) jobber med å spre bevissthet til skoler i avsidesliggende områder. På hver skole jobbes det med at barna skal behandles likt, og undervises med basis i sin kulturelle og språklige kontekst. Sunila Maharjan forklarte hvordan kastesystemet kunne føre til ulikhet i utdanningssystemet.

Noe som igjen dro kjensel på hvordan samiske barn trengte undervisning med basis i deres språk og kulturelle kontekst. Kristine Aslakdatter Siri fra Samisk kirkeråd ga oss en kort innføring i hvor viktig det er at samiske barn kjente seg igjen i det som ble formidlet på skolen og under trosopplæringen i kirka. Selv om mange er enige i at dette er viktig, har man ofte ikke folk nok til å gjennomføre dette i praksis.

Vi fikk blant annet se en film produsert av Den Norske Kirke om samiske konfirmanter på leir. Trosopplæringen de fikk var kombinert med kunnskapsoverføring som har vært overført i den samiske kulturen i generasjoner. Samiske barn lever tettere på naturen, og oppdragelsen dreier seg i større grad om å mestre den.

Ableisme

Vi rakk så vidt innom et tredje tema, nemlig inkluderingsperspektivet tilknyttet mennesker med ulike former for funksjonsvariasjoner. Selv om Norge er et land som ligger i forkant når det kommer til velferd, ligger vi bak land som Italia og USA når det kommer til inkludering. Derfor kan vi tilby mennesker med funksjonsvariasjoner bedre helsetilbud, men det skorter på inkluderingen.

Antallet uføretrygdede i Norge var i år 2022 362 766. Ut av disse var 21 610 personer i kategorien «ung ufør», og 70% av disse skyldes psykisk lidelse. (tall fra NAV). Det opereres også med et tall på 100 000 i antall «arbeidskraftreserve» som skyldes nedsatt funksjonsevne. For mange arbeidsgivere er det vanskelig å skille mellom det å ha nedsatt arbeidsevne, og nedsatt funksjonsevne. Ikke alltid hører disse to faktorene sammen. Dersom en person med nedsatt funksjonsevne får riktig tilrettelegging, kan man fint fungere i et vanlig ansettelsesforhold.

I Nepal kan både inkludering og tilgang på behandling være en utfordring for denne gruppen mennesker. I de mest ekstreme tilfeller lenkes mennesker fast med kjetting eller låses inne i trange rom. Noen opplever også å ikke bli riktig stimulert under oppveksten, og får derfor ikke en sjanse til å utvikle seg og bli den beste utgaven av seg selv.

Vi diskuterte både forskjeller og likheter mellom våre to land, men begge parter var enige i at diskrimineringen eksisterte i høy grad.

På slutten fikk vi også et foredrag fra Sara Marie Triumf, som er rådgiver for diakoni og mangfold i Nord Hålogaland bispedømme. Hun redegjorde for hvordan man som kirke forsøkte å tilrettelegge for ulike funksjonsvariasjoner, slik at det blir plass til alle. Her finnes også flere utfordringer, da ikke alltid tilrettelegging tas hensyn til under byggeprosesser. Likevel fikk vi et inntrykk av at også her har vi som samfunn kommet et skritt videre, men vi er absolutt ikke i mål enda.

Videre minnet hun oss på at ordet «inkludering» i seg selv kan være ekskluderende. Kanskje er ikke begrepet godt nok, for det sier noe om at «de» utenfor skal inn i varmen hos «oss». Bruker man ordet «mangfold» får man i større grad en opplevelse av et «vi».

Inkludering kan være vanskelig

Å arbeide for inkludering kan i mange tilfeller være vanskelig, og noen ganger lykkes man ikke fordi man mangler den vesentlige forståelsen man trenger for at inkluderingen faktisk skal finne sted. Det hjelper ikke med vakre ord når ordene ikke omsettes i handling. For meg personlig var det en interessant oppdagelse at det fortsatt finnes samer i dag som skammer seg over identiteten sin.

Selv om årene er i ferd med å hviske ut alle de vonde sporene fra fornorskningsprosessene, virker det som om veien mot målet er brolagt med utfordringer. Alle medieoppslagene som viser bilder av stolte samer i kofte, og samisk populærkultur, kan gi et inntrykk av at det samiske er på moten. Det er sikkert også en del av sannheten, men som vi forsto under samtalen; dette er en svært kompleks problemstilling. Det holder ikke med en dags inspirasjonssamling for å forstå det fulle og hele bildet.