Gutt i Norge, jente i Nepal

“Creating Hope Through Action”. Det er det globale mottoet fra IASP (the International Association for Suicide Prevention) for Verdensdagen for selvmordsforebygging 2021-2023. Å skape håp gjennom handling er viktig. På en viktig dag som dette har Line Konstali, Kommunikasjonsleder i HimalPartner, noen refleksjoner.

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Salmene 8:4-6

Tall kan av og til skape avstand. Antall givere. Antall abonnenter på Tibetaneren. Antall jenter på skole i Nepal. Antall medlemmer i Den Norske Kirke. Antall stemmeberettigede. Antall med dysleksi. Antall flyktninger på vei fra Afghanistan til Norge.

Vi teller mennesker hele tiden. Vi teller også antall selvmord. Hva er da et menneske?

I selvmordsstatistikken skjuler det seg unike mennesker. Alle er skapt i Guds bilde. De hadde sine grunner til å gjøre det de gjorde. Dessverre får vi aldri anledning til å spørre dem. Vi klarte ikke redde dem før det var for sent.

På verdensbasis har vi telt at aboriginene bosatt i Kimberley-regionen i Australia topper selvmordsstatistikken totalt. I Norge har vi telt at for hver jente som tar selvmord, er det 2-3 gutter som også gjør det. Gutter og unge menn er altså i flertall. I Nepal har vi telt det motsatte. Der er det jenter og unge kvinner som topper statistikken.

Felles for alle tallene er at vi står maktesløse på sidelinjen og lurer på hva vi skal gjøre. For tallene har holdt seg ganske stabile siden 70-tallet. Vi kan fortsette som før – å telle, registrere og oppdatere for så å telle igjen. Eller vi kan gå bak hvert enkelt tall og til mennesket. Hva er grunnen til at det gikk så fryktelig galt? Vi burde bli litt mer nysgjerrige på dette spørsmålet.

Heldigvis finnes det hederlige unntak. Noen mislykkes i selvmordsforsøket. I Norge har vi telt at antallet ligger mellom 4000 og 6000 i året. En forskningsrapport fra 2018 slår fast at overlevende etter selvmordsforsøk kjenner på en stor skam. De har ikke fått muligheten til å snakke om det i ettertid. Snakker vi ikke med de som overlever, vil vi heller ikke få svarene. Er vi redde for svarene? Har vi telt hvor redde vi er?

Artisten Tix beskriver øyeblikket da han vurderte å ta sitt liv i låta «Jeg vil ikke leve»:

Så hva gjør vi nå? Ligger her nede
Jeg vil ikke leve, men jeg vil ikke dø

Hvilke løsninger vi ender opp med i Norge og Nepal kan være ulike. Løsningene må basere seg på faktiske forhold som tilgang til kvalifisert helsepersonell, samt et lands sosiokulturelle og økonomiske forhold. Våre partnere Koshish og United Mission to Nepal forsøker i alle fall å gå til mennesket for å forstå. Det synes jeg er fint å kunne være med og støtte.