Hvorfor slår du meg ikke lenger, mamma?
For Anita ble morsrollen en umulig oppgave å klare alene. Da fikk hun hjelp og foreldreveiledning.
En umulig oppgave
Morsrollen kom brått på Anita, som fikk en datter med celebral parese. Datteren sliter med å kommunisere og hun har også store vansker med bevegelse. Problemene er så store at hun ikke klarer å gå uten hjelp. Situasjonen var ganske uholdbar for den enslige moren, og midt i håpløsheten opplevde hun også at venner og familie vendte henne ryggen.
-Jeg fikk ingen støtte, ingen hjelp. Kun bebreidelse! Sier hun oppgitt.
I lang tid så hun kun datteren sin som en byrde. Hun bebreidet henne for livet hun var blitt påført og slet med å kommunisere med datteren. Hun kjeftet mye og innimellom slo hun også.
-Jeg visste ikke bedre, sier hun bebreidende.
-Jeg forsto henne rett og slett ikke.
Gjenoppdaget kjærligheten
Så fikk hun mulighet til å delta på foreldreveiledningskurs med andre mødre som også hadde barn med celebral parese. I begynnelsen gråt hun mye. Hun innså at hun hadde sterke følelser for barnet sitt, og at disse følelsene var noe hun bare hadde fortrengt. I løpet av møtet, ble hun mer klar over sin egen atferd overfor datteren og hun begynte å se barnet som individ og ikke en byrde. Hun forsto at datteren egentlig tørstet etter kjærlighet fra sin mor, og hun ville mer enn gjerne gi henne dette.
-Jeg lærte gode verktøy til å håndtere datteren min under foreldreveiledningen. Da sluttet jeg å kjefte og slå.
En dag spurte datteren henne om hvorfor hun ikke slo henne like mye som før. Anita var full av anger og begynte å gråte. Hun innså hvordan hun hadde behandlet datteren sin.
I dag er datteren mye mer tilfreds og hun opplever å ha en god og kjærlig mor. Hun har fortsatt problemer med å snakke, men bruker gjerne kroppen til å forklare hvordan hun har det når ordene kommer til kort. Anita er veldig takknemlig over å ha fått muligheten til å delta ved foreldreveiledningskurs.