Med rå ris som niste

Bethesda er et sjelesorgsenter i Nepal, startet etter inspirasjon fra Sjelesorginstituttet på Modum bad. Bethesdas direktør Ramu var nylig i Norge for blant annet å besøke menigheter som støtter senteret gjennom HimalPartner. Han fortalte om noe han nylig hadde opplevd: Da et av kursene han hadde holdt i en fjellandsby, var ferdig, la han merke til at et par damer som hadde vært med, gjorde seg klare til å dra hjem. De hadde bare med seg ukokt ris på veien, og de hadde en ti-timers fottur på fjellstier foran seg. Det viste seg at det var slik de hadde reist til kurset, og det var slik de skulle komme seg hjem: Ti timer til fots, med ukokt ris som niste. De hadde ikke råd til å kjøpe mat på veien, og de hadde ikke utstyr til å tilberede risen underveis.  

I tillegg gikk de glipp av arbeidsinntekt for de dagene de var på kurs (seks dager inkludert reise i hver ende) og måtte dekke kost og losji under kurset selv. Hvorfor var de villige til å ofre så mye for å komme på et kurs i sjelesorg? 

Jeg tror årsaken er at kursdeltakerne ofte blir sterkt berørt av det de er med på. De lærer viktige ting om fortrolighet og om det å være en tillitsperson i menigheten. De lærer om lytting, og at det i sjelesorg handler om å ta folks opplevelser på alvor, ikke å komme med råd i tide og utide. «Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale…» (Jak. 1:19). Man lærer også om viktigheten av fortrolighet, og at den som kommer til sjelesorg må kunne stole på at det han eller hun sier, ikke sladres om, heller ikke fordekt som «forbønnstemaer» eller på annet vis. 

Det å lære om lytting er en viktig del av kurset, og for at man skal kunne lytte til andres vanskeligheter på en ordentlig måte, må man også bearbeide det som tynger hos en selv. Kursdeltakerne øver seg derfor på hverandre, både under kurset og på retreat som Bethesda inviterer til. Dette kan ofte være første gang deltakerne får satt ord på ting de har båret på i lang tid. Det blir en forløsende milepæl i deltakernes liv som kirkeledere. Kursdeltakere sier ofte at de skulle ønske at de hadde fått dette kurset for mange år siden, for å unngå feilene de oppdager at de har gjort. De har gjerne bidratt til å tynge menighetsmedlemmer ytterligere med loviske krav, heller enn å lette byrdene og møte folk med nåde og kjærlighet. 

Gjennom sjelesorg bidrar stadig flere kirkeledere til å gjøre menigheten til en god kraft i lokalsamfunnet. Hva ville du ofret for å delta på et kurs i sjelesorg? 

Teksten er skrevet av generalsekretær Tor Kristian Birkeland