Nepalske fotballdrømmer i Oslo
Fra hele verden samles barn og ungdom til årets store fotballfest på Norway Cup. Vi har snakket med laget fra Nepal.
Tekst og foto: Mallika Aryal
Oversatt til norsk ved Line Konstali
De har alle spredd seg rundt omkring på banen nå, i kledd deres røde gensere. Sommermorgenen er uvanlig kald og grå, men det ødelegger ikke stemningen og demper ikke de høye heia-ropene på nepali fra sidelinjen. En mann i rød, vindtett jakke roper, -Dere må ikke miste fokus nå, gutter!
Hans navn er Ameer Karki Bisunkhi, og han er trener for laget som representerer Nepal i det årlige Norway Cup på Ekebergsletta. Det gjenstår 20 minutter av kampen mellom Nepal og Libanon i 1/8-finalen og spenningen står i taket. – Mine spillere gjør sitt aller beste, men laget fra Libanon er veldig sterkt, sier Bisunkhi. Stillingen er 3-0 i Nepals disfavør og tiden er i ferd med å renne ut.
Tredve minutter inn i spillet, scorer Nepal sitt første mål. Heiaropene blir høyere. Så går det enda tre minutter og de nepalske guttene scorer nok et mål. De virker mer tilfreds og mindre stresset nå.
Men det varer ikke lenge. For en spiller fra Libanon sorger
for at stillingen blir 4-2 ganske snart.
-Ingen grunn til panikk, fortsett å spille som dere gjør. Dere gjør en god
jobb! Ropes det fra treneren på sidelinjen. Han sier han ikke har gitt opp
håpet enda, og at det fortsatt er syv minutter igjen. Han fortsetter samtidig
med å oppmuntre spillerne.
-Bra forsøk! -Fantastisk forsvar! Osv. Tre minutter før kampen avslutter scorer Nepal sitt tredje mål.
Når kampen avsluttes, håndhilser spillerne på motspillerne.
Etterpå samles de i en ring rundt treneren og tapet ser ikke ut til å legge en
demper på stemninger. De klapper og ler når de samles og treneren går rundt og
klemmer dem.
-Libanon var en veldig sterk motstander, påpeker ham. -Dere gutter har gjort en
fantastisk jobb!
Ut i verden
Ni gutter i alderen 13-15 år har reist fra Nepal for å delta
i Norway Cup dette året. Noen av dem har vært med før, men for de aller fleste
er dette første gang. -Det er første gang jeg har reist utenfor Nepal, sier 15
år gamle Pramodit Pradhan entusiastisk.
-Det er også første gang jeg har konkurrert med spillere fra andre land.
Fotball er en populær sport i Nepal, og har vært dette siden 1920-tallet. Men det skulle la seg vente til 1970-tallet før nepalesiske spillere begynte å spille internasjonalt. I 1970 ble Nepal medlem av FIFA, det internasjonale fotballforbundet, og Asian Football Confederation to år senere.
På 70, 80 og 90-tallet høstet laget mange seire – både nasjonalt og internasjonalt. Landslaget opplevde derimot en nedgang på 90-tallet da intern politikk og Nepals borgerkrig preget samfunnet. Da den årelange Maoist-krigen endte i 2006, startet også en vekstperiode for landslaget.
I 2016 vant Nepal gullmedaljen i South Asian Games. Men på FIFA-rankingen er derimot laget på 166. plass, bak landet Singapore, Den Dominikanske Republikk og Liberia.
-Årsaken til at Nepal ligger så langt nede på den globale rankingen, er at fotball fortsatt ikke er en kultur nepaleserne har omfavnet, sier Beni Bahadur Karki, leder av Rosebud School i Kathmandu. Skolen har trent gutter i flere år, og en av dem endte opp på landslaget.
Mangelfulle ressurser
-Samtidig argumenterer
Bisunkhi at landet ikke har gode nok fasiliteter og ressurser til spillerne. En
økende urbanisering i Kathmandu har blant annet ført til at det ikke lenger
finnes så mange åpne plasser å spille i byen.
-Hvor skal barna gå ut og spille fotball når alle gressletter blir asfaltert,
omgjort til parkeringsplasser eller tomter for høyhus? Spør han oppgitt.
Det hjelper heller ikke at landets hovedstadion ble totalødelagt under
jordskjelvet i 2015. Fortsatt er ikke gjenoppbyggingen ferdig.
Private skoler kan i noen tilfeller tilby gode sportsfasiliteter, som
fotballbaner, men de er ikke tilgjengelig for andre barn enn de som går der.
Offentlige skoler har i svært sjelden grad mye boltreplass for barn.
-Barn ender opp med å spille fotball i asfalterte gater, tett på trafikk og
forurensing. Det var ikke som da jeg var barn – da vi hadde endeløse
gressletter å leke på.
Løsningen for mange fotballag blir derfor at de spiller på
små, innendørs futsal-saler.
-Vi kan kanskje få plass til 4 slike baner på en Norway Cup-bane, forklarer
Karki for å gi et inntrykk av hvor små forholdene er.
Vil gjøre en forskjell
For omtrent 9 år siden så Bisunkhi, som selv er en tidligere fotballspiller, at mange landområder rundt dalen bare forsvant. Han bestemte seg for å gjøre noe med det, og startet Goals Footbal Academy i hovedstaden. Han satte opp en futsal-bane og ønsket lokalsamfunnet velkommen til å melde seg inn i klubben for et lite beløp. I dag har akademiet 100 spillere fordelt på 5 trenere.
Både Bisunkhi og Karki innrømmer at laget har en ulempe i Norway Cup, siden spillerne er vant til futsal. De er derimot veldig fornøyde med hvordan spillerne har spilt og sier kampene har vært en selvtillitsboost for guttene. Noen av dem deltok også i Dana Cup i Danmark forrige uke. Det nepalske laget kom helt til kvartfinalen i Dana Cup.
Setter man ressurser og fasiliteter tilside, påpeker trener
Bisunkhi at den aller største utfordringen er den manglende prioriteringen fra
foreldrenes side. -De ser ingen fremtid i idrett generelt, og ønsker at barna
først og fremst fokuserer på akademiske fag i skolen.
-Regelmessig trening og riktig ernæring er ikke nødvendigvis noe foreldre
engasjerer seg i. Sammenlignet med Norge, blir ikke foreldrene en del av det
sosiale nettverket knyttet til fotballaget. I Nepal har vi ingen kultur for å
ta med barna til treninger og cuper.
-Foreldrene følger ikke barna til trening på ettermiddagen, og siden helgen i Nepal bare varer en dag (lørdager), ønsker ikke folk å bruke fritiden til å følge poden til fotballkamp etter trening denne dagen, sier Karki.
Trener Bisunkhi gjør hva han kan for å oppmuntre unge folk, men innrømmer samtidig at det ikke er lett. -Så lenge unge nepalere ikke ser fotballen som en karrierevei, som på sikt kan gi dem en inntekt som skal sørge for deres fremtidige familier, vil ikke fotballen ha like gode vilkår i landet. Sporten blir av de aller fleste bare sett på som en hobby svært få satser på.
Knuste drømmer
Bisunkhi fortsetter, -Jeg har trent mange gutter og omtrent 99 prosent av dem slutter etter hvert. Også idretten, og kanskje fotball spesielt, blir rammet av den voldsomme emmigreringen som fører til at ungdom og unge voksne forlater Nepal for å få jobb i et annet land.
-Jeg opplevde noe som knuste hjertet mitt på vei til Norge, fortsetter han. -Vi mellomlandet i Qatar og på flyplassen i Doha møtte jeg en av mine tidligere spillere. Han arbeidet nå på flyplassen. Han var en utrolig god fotballspiller, både motivert og dypt engasjert i sporten. Han kunne virkelig ha nådd langt, men familien hans var fattig og de ville han skulle forlate Nepal for å arbeide. Det er veldig trist å se talentfulle, unge gutter som må gi opp drømmen sin for å imøtekomme foreldrenes behov for inntekt.
Det er derimot mer optimisme å hente blant de unge guttene som representerer Nepal i Norway Cup. Når jeg spør hvor mange av dem som ønsker å bli profesjonelle fotballspillere som voksne, rekker alle opp hånden.
For 13 år gamle Abiraj Singh er det en selvfølge. Han tror han kan bli en profesjonell spiller og ende opp på landslaget. -Jeg har alltid elsket å sparke ball og kan ikke forestille meg et liv uten fotball, sier han med et smil.
I fotballen har han lært både fokus, disiplin, team-arbeid, respekt og nytten av hardt arbeid. -Jeg har også fått venner for livet, jeg får reise og møte nye mennesker. Og jeg elsker fotball over alt – hvorfor skal jeg noensinne gi opp?