Skip to content

Sterke inntrykk i Bajhang

Ellen og Calle Wahlström jobber som utsendinger i Nepal for HimalPartner. og har nylig vært på studiereise i Bajhangdistriktet. Bli med på reisen til et av Nepals fattigste områder.

Tekst og bilde: Carl Anton (Calle) Wahlström

Calle og Ellen Wahlström er HimalPartners utsendinger i Nepal.


Reisen til til Bajhang er lang og strevsom, – 1,5 timer med innenlandsfly, og deretter 9 timer i jeep. Det humper og rister, svinger og fløyter gjennom fire forskjellige distrikt innen veien tar slutt i Chainpur, Bajhangs distriktshovedstad. Hvite ansikter vekker oppsikt i denne byen. Det ser vi både i form av folk som vil prate og «shake hands» og barn som blir redde og gråter når de ser oss. 

Samme dag som vi kommer til Bajhang blir vi bedt om å komme til resepsjonen på hotellet. Der venter en mann som arbeider for Home Bureau of Investigation i Katmandu. Han spør hva vi skal gjøre i Bajhang, hvem vi jobber for og vil sjekke både pass og visum. Ifølge staben på UMN har han kommet bare for oss siden de hadde meldt vår ankomst. Vi har altså i løpet av 15 dager blitt oppsøkt to ganger allerede.

Kvinnegrupper som skaper utvikling

I Bajhang fikk vi møte flere av de gruppene som Liv Wendel arbeider med. Liv Wendel jobber for Normisjon, i tilknytning til flere kvinnegrupper i området. Det var en stor overgang for kvinnene å delta i disse gruppene. De var ikke vant til å bli hørt.

Spesielt inntrykk gjorde enkegruppa. Der fikk vi høre litt om hvordan det er å være Dalit (kasteløs) og enke. Enker blir beskyld for å ha forårsaket sine menns død og ingen vil ha noe med dem å gjøre. De får ikke hjelp når de trenger det og ingen vil handle med dem. Ofte blir de utsatt for trakassering og det blir ropt stygge ting om dem på gata. Noen opplever også at mennesker snur når de møter dem på stien, da det blir tolket som et tegn på ulykke å møte en enke. Den yngste enken var 19 år. Hun har et langt liv med motgang foran seg dersom ikke praksisen endrer seg. 

Motarbeider alkoholmisbruk
De ulike gruppene hadde sammen klart å minske stigma rundt enker og menstruasjon, fått ned bruken av alkohol i samfunnet og dermed også vold i hjemmet. Gruppene hadde sammen klart å forby salg av alkohol på noen steder. Kvinne- og mannsgruppene hadde også fortalt til andre om det de har lært og andre landsbyer i området hadde blitt interesserte. Flere steder arbeider de for å begrense salget av alkohol.

Fattigdom
I Lekhgaun, landsbyen vi bodde i en uke, var fattigdommen til å ta og føle på. Samtlige i landsbyen og nesten alle i Bajhang lever av selvhusholdning og maten vi fikk servert var en stor tallerken med ris og en spiseskje med kokte linser og varmtvann. Om kvelden fikk vi roti (flatt stekt brød) laget av korn og en liten skål med neslesuppe. Vi bodde i en dalit-familie der mannen var ordfører i lokalkommunen. Å ha en ordfører som er dalit, er et stort fremskritt for deres rettigheter, da Lekhgaun er en landsby med både høy- og lavkaste. Familien vi bodde hos hadde det greit, men kontrasten til norske forhold kunne ikke vært større. 


Samtidig som de var fattige, så hadde de fremtidshåp. Det var spennende å se utviklingen som hadde skjedd i de siste årene. Lekhgaun hadde et lite kraftverk som sysselsette fire personer. Kraftverket ga dem lys om kvelden og om morgenen. Ved hvert hus fantes toaletter og vannkraner, som var satt opp med jevn avstand mellom husene. Landsbyen hadde nettopp fått en liten vei der traktorer kan ta seg frem, – til barnas store glede!

På helsestasjonen finnes både medisiner, fødestue, personal inkludert en rådgiver som har fått lære om mental helse fra UMN. 

Kvinner bærer alle byrder
Siden alle koker maten over åpen ild, så bæres det enorme mengder med ved fra skogene som ligger noen timers gange fra landsbyene. Vi møtte daglig flere titalls damer og jenter, noen ned i tolvårsalderen, som bar store byrder med ved til familien sin. Hvis de ikke bar ved, bar de gress og blader til husdyra eller stein som blir knust til husbygging. Jeg prøvde å løfte en vedbør surret sammen med bambus. Den må ha veid mer enn 25 kilo. Jenta, som bar den, var kanskje 16 år gammel. Dette tunge arbeidet skjer mens mennene bare sitter og prater og guttene leker. Når kvinnene vel har kommet hjem, begynner de å stelle dyra og lage mat. I timer sitter de inne foran ilden i tykk røk og lager mat. Vi møtte mange damer som pustet tungt, og det kunne minne om kols.
Vi håper at forandringen som UMN har vært med og startet skal fortsette og at fordelingen av arbeidet på sikt skal endres, men det er langt igjen.