Tilpasning, språkstudier og kjærlighet
Noen har lagd en misjonærversjon av «Kjærlighetens høysang» i 1. Korinterbrev kap. 13. Den er like anvendelig og ettertenksom om du blir i ditt eget, mer eller mindre mangfoldige hjemmemiljø. (Foto: HImalPartners arkiv)
Tekst: Ukjent/Randal Frivold – oversatt av Terje Holmedahl
«Om jeg taler et annet språk flytende, men ikke har kjærlighet, er jeg bare en rungende gong gong eller en klingende bjelle. Hvis jeg går kledd som de lokale, forstår kulturen og alle former for etikette, slik at jeg kunne bli tatt for å være en nasjonal, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
Kjærligheten utholder time etter time med språkstudier og misunner ikke dem som valgte å bli hjemme. Kjærligheten romantiserer ikke ens egen kultur, den er ikke stolt av sin nasjonale overlegenhet, skryter ikke av måten vi gjør ting på hjemme, den tenker ikke nedsettende om sitt nye tjenestested.
Kjærligheten tåler all kritikk av sitt hjemsted og tror det beste om den plassen han nå skal arbeide. Kjærligheten utholder alt som er tungvint og uvant. Kjærligheten feiler aldri. Men der det er bare kulturell antropologi, vil den mislykkes. Der det er kontekstualisering, kan den føre til synkretisme. Der det er lingvistikk, vil den endre seg. For vi forstår bare en del av kulturen, og vi betjener bare en del av den.
Men når Kristus har fått fotfeste på dette stedet, vil vår utilstrekkelighet være uten betydning.
Da jeg bodde hjemme, snakket jeg som en av mitt eget land, hadde jeg forstand som en, tenkte som en. Men da jeg forlot landet mitt, la jeg vekk alle disse tingene. Nå tilpasser jeg meg en ny og for meg merkelig kultur, men Han vil leve nært tilstede i den. Nå snakker jeg med en fremmed aksent, men Han vil tale til hjertet.
Så blir de stående disse tre: kulturell tilpasning, språkstudier og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»
Vi kan gjøre mange ting i livet, – skrive bøker, være imponerende lærere, lage vakker kunst, oppdra noen fantastiske barn… Men hvis vi ikke har kjærlighet til andre mens vi gjør disse tingene, blir det bare handlinger gjort for å prestere noe eller framheve oss selv. Da mister vi dimensjon for tilbedelse som handlingene var ment å ha.